Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Her har jeg bodd i Norge og levd et relativt nøkternt liv mens mamma bestemte seg for å flytte til Spania for å nyte «det gode liv». Det gode liv viste seg å være et eviglangt ferieopphold med vin, late dager på stranden, og spansk dans til langt på natt. I starten unnet jeg henne det. Enslig mor, jobbet hardt hele livet, fortjente en god pensjonstilværelse. Men nå?
For det første, det er faktisk mine fremtidige arvepenger hun sprader rundt og bruker på tapas og cava. Jeg ser for meg hvordan hun sitter der i den lille leiligheten hun kjøpte, strålende fornøyd mens hun skåler med sine nye «bestevenner». Venner som dukket opp ut av ingensteds straks de skjønte at hun ikke sparer på godene.
Det er som om hun har glemt sitt gamle liv, glemt at hun har en datter i Norge som faktisk kunne trengt litt ekstra om hun vil hjelpe til. Mamma har for det meste av mitt liv vært restriktiv med pengebruk, så jeg skjønner rett og slett ikke hva som har gått av henne nå.
Kanskje er det varmen som har kokt hodet hennes? For hver melding jeg får fra henne, er det snakk om hvor fantastiske alle de nye opplevelsene hennes er. «Bading i sjøen i november? Fantastisk!» «Tapas og vin hver kveld? Fantastisk!» Helt ærlig? Det høres mer ut som hun har forvandlet seg til en bortskjemt tenåring heller enn å være en pensjonert, ansvarlig mor.
Jeg forventer ikke at hun skal sende meg månedlige innbetalinger eller noe sånt, men et lite spark i baken til å legge litt av pengene på sparekonto hadde kanskje ikke vært dumt? For hennes egen del! For hvis hun bruker opp alt nå, hva vil skje hvis hun plutselig må flytte tilbake til Norge og pengene er slutt fordi spanske helsekostnader svir mer enn hva man først trodde?
Kanskje er dette egoistisk av meg å mene. Kanskje noen vil si at hun bare burde få leve livet i fred? Men det er lett for dem å si, som ikke har en mor som oppfører seg som om hun vant i Lotto og bare ikke kan sette bremsene på.
Så spørsmålet jeg stiller meg selv er: skal jeg prøve å snakke henne til fornuft, eller bare la henne leke i solen til regnværet kommer, uten redningsbøye? Jeg får ingen svar noe sted, så kanskje dere har noen tanker? Er jeg urimelig, eller er det mamma som har blitt litt for glad i den spanske livsstilen?
Hilsen, Maria
