Jeg vet at dette kanskje kommer til å sjokkere noen og muligens skape en skikkelig storm i kommentarfeltet, men det får bare være. Jeg er så lei av å dra lasset alene hjemme at jeg nå har tatt en dramatisk beslutning: Jeg flytter fra mannen min fordi han ikke tar ansvar for husarbeid.
Det hele begynte i det små. Da vi flyttet sammen, synes jeg det var romantisk å rydde og vaske sammen, nesten som en film. Men som dagene, månedene og årene gikk, forsvant den romantiske glansen, og alt jeg satt igjen med var fulle skittentøykurver og oppvask som aldri tok slutt. Jeg følte meg som en hushjelp i mitt eget hjem, mens han slengte seg ned på sofaen med fjernkontrollen i den ene hånden og mobilen i den andre.
Jeg prøvde flere ganger å ta opp dette med ham. Jeg gjorde mitt beste for å forklare at vårt liv sammen burde være et partnerskap, og at husarbeidet burde deles likt. Jeg tegnet til og med et diagram – jeg vet, litt nerdete – hvor jeg viste hvor mye tid vi hver brukte på diverse syssler hjemme. Gjett hva hans reaksjon var? En skuldertrekning.
Det var ikke før jeg snublet over en artikkel om den mentale belastningen som ofte faller på kvinner når det kommer til hjem og familie at det virkelig begynte å synke inn. Hvorfor skal jeg akseptere å bli behandlet som en slags livegne servant, spesielt i vårt moderne samfunn? Er det feil av meg å ønske en partner som faktisk deltar i hverdagen?
Jeg vet at mange av dere sikkert tenker: «Det er ikke så farlig, det er jo bare husarbeid.» Men det er nettopp det – det handler ikke bare om husarbeid. Det handler om respekt, likestilling og å være med på å skape et hjem sammen. Det handler om å ikke føle seg alene selv om man teknisk sett bor med noen.
Etter flere mislykkede forsøk på å hamre dette inn, innså jeg at jeg måtte sette foten ned for min egen mentale helse. Jeg elsker ham, men jeg elsker meg selv mer. Så nå leter jeg etter et nytt sted å bo. Noen av dere vil kanskje kalle meg egoistisk eller overdramatisk, og det er greit. Vi alle har rett til vår mening, akkurat som jeg har retten til å leve et liv der jeg føler meg verdsatt og respektert.
Min drøm er å finne en balanse, en hverdag der begge parter tar ansvar og respekterer hverandre. Hvis jeg må leve alene for å oppnå det, så får det heller være. Jeg håper uansett at min historie kan inspirere andre kvinner der ute som føler seg fanget i lignende situasjoner til å ta grep. Vi fortjener bedre!
Sara
