Jeg føler meg som en plante, en som bare er til pynt. Mannen min vil ikke ha sex med meg etter at jeg fødte barnet vårt. Jeg trodde virkelig at når vi delte den mest mirakuløse opplevelsen av vår liv, å bringe et nytt liv til verden, ville kjærlighetslivet vårt bli enda sterkere. Men nei, han bare ser på meg som moren til barnet hans, ikke som kvinnen han giftet seg med.
Ja, jeg vet at fødselen kan være en intens opplevelse. Det var masse blod, svette og tårer, men kom igjen! Er det for mye å forvente at mannen du elsker skal klare å se forbi det fysiologiske og huske personen han ble forelsket i? Vi er jo ment å være partnere, ikke bare medforeldre.
Alle vennene mine sa hvor fantastisk sexlivet deres ble etter å ha fått barn. Kanskje de lyver, kanskje de bare har flaks. Jeg ser ikke hvordan jeg skal klare å tenne gnisten igjen når alt han ser er bilder fra fødestua hver gang han ser meg. Jeg prøver ikke å være utakknemlig for hva han gjør som far, men det virker som om jeg har mistet mannen min til en annen side av ham som bare fokuserer på å være pappa.
Jeg har alltid vært en fortaler for ærlighet i forholdet, og jeg har prøvd å prate med ham om dette. Han sier han elsker meg, men at det bare er vanskelig for ham akkurat nå. Det føles som en unnskyldning, en unngåelse av problemet. Hva om dette aldri endrer seg? Skal jeg virkelig leve i sølibat mens han viser kjærlighet for meg bare gjennom farskap?
Jeg er lei av at det alltid forventes at kvinner skal tilpasse seg etter hva menn vil ha. Skal jeg vente til han «blir klar» igjen mens jeg forvandler meg selv til en aseksuell morsfigur? Jeg trenger noen som ser på meg som kvinne, ikke bare som mor. Har vi ikke lov til å føle oss attraktive og ønsket etter vi har født et barn? Er det uviktig?
Noen vil kanskje si at jeg må gi det tid, og at ting vil gå seg til. Men hvor lang tid er «nok» tid? Hva hvis dette er den nye normalen? Spørsmålet for meg blir dette: må jeg godta det? Jeg nekter å tro at et sunt, voksent forhold kan baseres på å avvise en så viktig del av intimiteten.
Så der spør jeg dere, andre kvinner og menn som leser dette, er dette bare noe vi kvinner må akseptere? Eller skal vi våge å stille krav til partnerne våre? Jeg har fått nok av å føle meg skyldig for noe som ikke er min feil. Hvordan kan jeg overbevise mannen min om at jeg fortsatt er den kvinnen han en gang så på med lyst og kjærlighet?
Kanskje jeg er for utålmodig, eller kanskje jeg venter på noe som aldri kommer til å skje. Uansett, jeg vet at dette ikke er den plassen jeg vil være i. Så kom igjen, gi meg råd, gi meg motargumenter, eller bare si det du virkelig mener. Alt jeg vil ha er et ærlig svar – det hadde vært en hyggelig forandring.
Hilsen Line
