Jeg har aldri vært den typen som ønsker å blande meg for mye inn i naboenes liv, men nå føler jeg at jeg må si ifra. Det finnes en grense for hvor mye man skal kunne klage og kritisere andre, spesielt når man ikke er villig til å se på seg selv først!
Historien begynner for omtrent et år siden da min nabo, la oss kalle henne «Kari», begynte å stikke bortom rett som det var for å klage på «alt» mellom himmel og jord. Først klaget hun på at postkassen min ikke var grønn, slik de fleste i gaten har. Jeg mener, hvem bryr seg egentlig? Vi mottar jo posten vår uansett hvilken farge kassen har!
Deretter kom hun til meg igjen, denne gangen med en bekymret mine, om at hekken vår var for høy. Selvfølgelig, presis etter å ha gjort meg flid med å slå den ned til en passende høyde, så er det brått støyen fra barna mine i hagen som ikke skulle vært der.
Jeg har en fem-åring og en ni-åring, og ja, de leker ute som normale barn skal gjøre. Men tro meg, det er ikke som vi driver en fritidsklubb her. Dessuten, når barna hennes er ute i hagen, da er det jo som en sirkusforestilling med roping og skriking. Det synes tydeligvis ikke Kari er noe problem! Hvilket dobbeltmoralsk syn å ha.
Og som om ikke det var nok, har hun nå begynt å poengtere hva vi har i søppelkassene våre – som om hun skulle ha enerett på å bestemme hva slags avfall alle skal ha! Jeg lurer på hva som blir neste punkt på hennes klageliste. Kanskje kommer hun med en kommentar om hvilken vei vi har parkert bilen?
Det som topper det hele, er musikken hun spiller litt for ofte og litt for høyt på kveldstid. For ikke å snakke om de lørdagene hvor det flyter med høylytte voksenfester. Hva skjedde med å vise andre samme hensyn man forventer selv?
Det kan være utfordrende å alltid forsøke å være diplomatisk, og jeg innrømmer at jeg i perioder unngår å ha for mye kontakt i frykt for hva neste klage vil være. Det er trist å føle at man må manøvrere forsiktig i sitt eget nabolag.
Det er på tide at Kari tar en titt i speilet og innser at det er meningen å leve og la leve. Litt støy fra barn som leker, eller en hekk som vokser over snitthøyde er kanskje ikke verdens undergang. Vi skal tross alt være glade for å bo et sted hvor barn kan leke fritt, ikke sant?
Jeg vet at vi ikke kan velge naboene våre, men det burde være en selvfølge å vise litt alminnelig toleranse og forståelse. Jeg tror vi alle ville satt pris på litt mer vennlighet og færre klager.
Hvis noen har opplevd liknende situasjoner, og har gode råd, hører jeg gjerne fra dere. Jeg håper virkelig at dette kan bli bedre, både for min egen del og for resten av nabolaget.
Med vennlig hilsen,
Lise
