Jeg har en nabo som er mer enn litt opptatt av livet mitt. Faktisk, det føles som om hun lever for å overvåke meg i det daglige. Uansett hva jeg gjør, får jeg følelsen av at hun hele tiden holder et øye med meg. Det er som om hun har gjort det til sin hovedoppgave å følge nøye med på hva jeg gjør, og jeg må si det begynner å bli ganske ubehagelig.
Det begynte med småting. Hun kommenterer alltid hva jeg har på meg, nå kan det hende at hun mener det godt, men det føles som spydige kommentarer pakket inn i vennlighet. Jeg vet at jeg kanskje har en litt spesiell stil, men hvorfor skal naboen bry seg om hva jeg går med til enhver tid? Det er som om hun har en slags kikkert rettet mot livet mitt.
Men, dessverre, stopper ikke nysgjerrigheten hennes på klesvalg. Hun har en tendens til å nevne når jeg har gjester, hvor lenge de blir, og til og med hva vi snakker om! Jeg kan ikke forstå hvordan hun får med seg alle disse detaljene, men jeg mistenker at hun står ved vinduet sitt med gardinene trukket til side. Det gir meg en ekkel følelse av å alltid bli iakttatt.
Jeg tenkte kanskje jeg bare var paranoid, men fikk nylig bekreftet mistanken min. En dag når hun passerte meg i inngangspartiet, nevnte hun en detalj fra en samtale jeg hadde inne i mitt eget hjem. Hun hadde rett og slett fått med seg noe ingen utenforstående burde vite. Hvordan kan noen ha så mye tid til å fokusere på andres liv?
Det verste er når hun sprer sladder i nabolaget som «vennlige kommentarer». Hvis jeg reiser bort en helg, får jeg en melding fra en annen nabo Erik som spør om hvordan turen til hytta var. Jeg hadde ikke fortalt noen, men det var tydeligvis Nysgjerrige Naboen som var på farten igjen, med alltid oppdaterte nyheter om meg.
Jeg skal ikke legge skjul på at dette er utrolig frustrerende. Jeg føler ikke at jeg kan slappe av i min egen bolig, det stedet hvor jeg virkelig burde kunne være meg selv uten å måtte svare til noen. Hva skjedde med privatlivets fred?
Jeg vet jeg kanskje virker som jeg bare klager, men jeg er sikker på at jeg ikke er alene om denne opplevelsen. Kanskje du har en nabo eller bekjent som også mangler evnen til å overlate andres saker til nettopp dem? Hva skal man egentlig gjøre? Skal jeg konfrontere henne, eller rett og slett ignorere og håpe at hun til slutt får sitt eget liv å fokusere på?
Jeg har prøvd å være vennlig, antyde at jeg foretrekker at noen ting forblir privat, men det virker ikke å hjelpe. Kanskje jeg bare må holde det ekte rett og slett og fortelle henne hvor skapet skal stå? Eller risikerer jeg da et enda mer anstrengt naboskap?
Jeg vet ærlig talt ikke hva som er verst: å bli konstant iakttatt, eller all dramatikken som vil utfolde seg om jeg sier ifra. Uansett hva utfallet blir, er det en situasjon jeg håper vil løses snart. For nå trenger jeg råd fra dere lesere: hva ville dere ha gjort hvis dere var i mine sko?
Med vennlig hilsen,
Kristin
