Vi liker å kalle oss et likestilt samfunn, men jeg må si at jeg stadig ser tydelige hull i denne skrytehistorien. Hvem er det som holder hjulene i gang hjemme? Jo, det er kvinnene, om du spør meg. Det er på tide vi innser at likestillingen vår ikke har kommet like langt som vi ønsker å tro.
Hver dag ser jeg kvinner, inkludert meg selv, som stresser fra morgen til kveld for å få hverdagen til å gå opp. Vi sørger for at barna er kledd og mette, henter og bringer til aktiviteter, planlegger middager og rydder etter dem. Vi er ofte den som husker bursdager, bestiller legetimer og sørger for at alle har rene klær i skapet. Dette gjør vi ved siden av våre fulltidsjobber. Hva gjør mennene? Jo, mange av dem tar kanskje oppvasken av og til eller klipper gresset når det trengs, men husarbeid i sin helhet, det er det ofte vi kvinner som bærer tyngden av.
Jeg ser at noen kanskje vil mene at jeg overdriver eller er bitter, men la oss være ærlige. Hvor mange ganger har vi hørt fra partnere at de “hjelper til” med husarbeidet? Hjelper til? Det burde ikke bare være en hjelp, det er et felles ansvar! Når menn knapt vet hva ungenes lærers navn er eller når neste foreldremøte skal være, kan vi da virkelig kalle det likestilling?
Dette handler ikke om at menn ikke kan, men om at de ikke prioriterer eller anerkjenner viktigheten av disse oppgavene. Vi kvinner har vår del av ansvaret for denne situasjonen også. Vi tillater det å fortsette ved ikke å kreve mer lik fordeling. Kanskje er vi redde for å være masete eller kravstore, men vet du hva? Jeg er lei av å være den som alltid maser for å få ting gjort.
Vi trenger å ta tak i dette, folkens. Uttalte mål om likestilling er ikke nok. Vi må snakke åpent om våre forventninger og lage klare avtaler om hvordan vi deler oppgavene. Om ikke blir det vi som fortsetter å bære den usynlige byrden av “alt som skal huskes og gjøres” mens mennene vasser rundt i sitt såkalte likestillingsparadis.
Det er på tide å kalle en spade for en spade og innrømme at vi faktisk ikke er så likestilte som vi liker å påstå. Dersom begge jobber utenfor hjemmet, bør ansvaret inne i hjemmet deles jevnt. Vi trenger å se flere menn som tar initiativ, ikke bare fordi noen maser, men fordi de forstår at dette også er deres ansvar.
Likestilling på hjemmebane skal ikke være et valg, det skal være en selvfølge. Menn må begynne å innse at når de sier de “hjelper til”, så behandler de egentlig kvinnene som daglige ledere i et husarbeidsfirma. Og hvem vil vel egentlig ha den jobben alene?
Så, kjære lesere, la oss ta tak i denne problematikken og begynne å kreve vår rett til ekte likestilling hjemme, i samme grad som vi gjør det ute i arbeidslivet. Vi trenger handling, ikke bare ord, for å endelig kalle oss et sant likestilt samfunn.
Hilsen Eva
