Solen skinte fra en skyfri himmel over Roma. Varmen la seg som et teppe over byens smale gater, og en svak bris bar med seg duften av nybakte brød. Alt rundt henne kunne vært hentet rett ut fra en italiensk film. Likevel satt Lea alene ved Spansketrappen, med tårer rennende nedover kinnene og en revet kartbit i hånden. Hvordan hadde det kunnet gå så galt?
Hun tenkte tilbake til krangelen som hadde skjedd bare en halvtime tidligere. De hadde reist tilbake til Roma for å feire 30-års bryllupsdag, i byen der de en gang fant hverandre, men reisen som skulle bli romantisk hadde gått galt fra første stund. Hotellet lå ved et byggområde, trafikken var konstant og temperaturen langt høyere enn Lea husket.
– Vi skal ikke til venstre, vi skulle ha tatt til høyre ved kirken! hadde hun sagt sint, men Magnus hadde insistert på sitt.
Han hadde smilt forsonende mot henne, men Lea nektet å gi seg. Stemningen ble stadig verre, og plutselig hadde de revet kartet i to mellom seg og gikk hver til sitt.
Nå gikk Lea alene gjennom Romas gater, irritert både på seg selv og på alt rundt. De italienske kvinnene danset forbi henne i høye hæler og elegante kjoler, mens hun følte seg misplassert i sine praktiske sandaler og slitte shorts.
Hun støtte plutselig på et lite torg som virket merkelig kjent. Der, under et gammelt tre, satt en eldre kvinne kledd i svart. Kvinnen åpnet øynene og så rett på Lea med et mildt blikk og klappet på benken ved siden av seg. Nølende satte Lea seg ned.
Uten å forstå hverandres språk, begynte Lea å snakke, og kvinnen lyttet intenst. En servitør kom snart med en espresso til hver av dem, etterfulgt av et glass hjemmelaget limoncello. Lea tok en slurk, varm i brystet ikke bare fra spriten – men fra minnene som veltet frem.
Det var her, på dette torget, alt hadde begynt. Lea husket hvordan hun hadde vært au pair og nesten blitt påkjørt av en ung mann på rød vespa – Magnus. Hun hadde bannet på svensk, mens han unnskyldte seg og sa at han svingte unna en svart katt. De hadde begynt å le – og oppdaget at de begge var fra Sverige.
De hadde tilbrakt uforglemmelige dager sammen, gjennom trange smug og grønne parker med piknik i det fri. På dette nøyaktige torget hadde han fridd til henne, under måneskinnet, og hun hadde sagt ja.
– Amore, sa Lea lavt, og kvinnen smilte og la hånden over sitt bryst. Det var som om hun forsto alt, uten et eneste felles ord. Lea fortalte mer, om årene som hadde fulgt – barna, jobbene, dagene som fløy. Kjærligheten hadde ikke forsvunnet, bare druknet i hverdagen. Nå lurte Lea på om den ennå var der.
Da hun reiste seg for å gå, grep kvinnen hånden hennes og klemte den varmt. Lea smilte og skulle til å gå tilbake til hotellet, da hun oppdaget noe i øyekroken – en liten butikk på hjørnet. Det var samme butikk hun hadde kjøpt sin grønne kjole i for mange år siden. Hun gikk inn.
En time senere kom hun ut igjen, i en ny grønn kjole i silkemykt stoff. De elegante sandalene hun hadde tatt på fikk henne til å føle seg vakker igjen. Da hun snudde seg, hørte hun lyden av en motor bak seg, etterfulgt av en lav plystring.
– Mio Dio, che bella donna! Du er fantastisk, sa en velkjent stemme.
Der sto Magnus, lent over en rød vespa, med en piknikkurv i hånden og et glimt i øyet. Han smilte – det smilet hun hadde forelsket seg i for tretti år siden.
– Hva sier du til å droppe restauranten og ta en piknik i stedet?
Lea sa ingenting. Hun tok bare imot hjelmen, satte seg bak ham og holdt godt fast rundt livet hans. De hadde ennå mye å snakke om, men akkurat nå fantes bare dem og den gamle røde vespaen.