Hvor begynner man egentlig når man oppdager at egen pappa er i ferd med å bruke mer av vår familiekapital på et hus vi knapt har sett? For litt siden fikk jeg vite at pappa har tatt en betydelig del av arven han fikk fra besteforeldrene mine, og bruker disse pengene på å renovere kjærestens familiehus i Thailand. Jeg synes det er helt uakseptabelt og fryktelig urettferdig.
Oppussing koster mye, og for meg er det en selvfølge at slike investeringer bør komme vår familie til gode, fremfor å styrke økonomien til en annen familie i et fremmed land. Pappa sier det er fordi han vil noe fint sammen med sin kjæreste, men hvor blir det av vår familie i denne beslutningen? Jeg ser dette som et direkte svik.
Kjærestens hus ligger i en liten thailandsk landsby som jeg aldri har besøkt. Hvilken mening gir det for oss at pappa investerer familiekapitalen i et hus vi ikke har noen spesiell tilknytning til? Det føles som han bokstavelig talt bygger et liv der uten å tenke på oss. Vi kunne brukt de pengene på å få en ny start her hjemme, kanskje til og med kjøpt en hytte som både barn og barnebarn kunne hatt glede av.
Det er ikke slik at jeg nekter ham et liv sammen med sin kjæreste, men når man ikke lenger prioriterer sitt eget kjøtt og blod, men snarere satser på et helt fremmed land, begynner jeg å lure på hva han tenker med.
Jeg vurderer å sette meg ned med pappa og fisk fram et ultimatum på dette. En respekt for familieinvesteringer er en respekt for familien selv, og kanskje han må minnes på det. Vi har alltid vært en tett familie, og jeg ønsker ikke at hans valg nå skal føre til at vi glir fra hverandre.
Jeg tror ikke jeg er alene om disse bekymringene. Er det bare jeg som mener at arv og familiekapital bør forbli i nærfamilien? Er det ikke et stort ansvar når man forvalter en arv å også inkludere barna i slike beslutninger? For pappa begynner det å ligne mer på at han ønsker å kjøpe seg bort. Det at han ser ut til å flykte til en annen slags virkelighet, er rett og slett skremmende for meg.
Jeg håper han snart kommer til sans og samling, før det er for sent – for hans egen del, men også for vår families skyld. Jeg elsker pappa, men akkurat nå virker det som han lever på en annen planet.
Med alt dette sagt, har jeg kanskje behov for å ta et steg tilbake og la han finne ut av ting på egen hånd, men med tanke på det familiære aspektet, er jeg rett og slett bekymret for utviklingen av situasjonen.
Selv om dette kan høres hardt ut, er det viktig å få frem hva som står på spill for oss alle her. Vi er en liten familie, og vi bør ta var på våre verdier og hverandre.
Mia
