Jeg er så lei av å se fedre som forlater hjemlandet for å finne kjærligheten i Thailand. Ikke bare forlot pappa oss, men han tok også med seg alle sparepengene han og mamma hadde spart opp i årevis. Det er visst lettere å pensjonere seg i et land hvor pengene strekker litt lenger. Men vet dere hva? Det suger for oss som ble igjen.
Det er ikke snakk om at han bare reiste på ferie heller. Nei, pappa skulle liksom starte et helt nytt liv der nede. Han skrøt av den lave levekostnaden, det varme været og den «eksotiske kulturen.» Jeg lurer på om han tenkte over hva det kostet oss hjemme. Sett at du er en voksen mann og brått bestemmer deg for å flykte fra alt ansvar, hvordan synes du egentlig det passer seg?
La oss ta en realitetsjekk. Økonomien vår har blitt et totalt kaos etter at han dro. Mamma måtte kutte ned på alt mulig, til og med slutte å kjøpe den dyre kaffen hun likte, bare for å få hverdagen til å gå rundt. Men pappa lever visst det gode livet, sender bilder på Facebook av seg selv på stranden med en drink i hånda. Tenk deg å ikke en gang ha råd til å besøke ham for å se hvor pengene dine gikk!
Folk i kommentarfeltet spør ofte, «Ruta kunne han ikke bare tatt dem med seg?» Men hvorfor skulle han det? Han letet etter en utvei og fant sin mulighet. Han skylder på midtlivskrisa og påstander som «livet er for kort til å ikke leve det fullt ut,» men det er vi som lider her hjemme!
Og selvfølgelig, nå har han fått seg kjæreste der nede. En dame som sikkert er mye yngre enn mamma, med skjeve blikk på lommeboka hans – hvis han fortsatt har noen penger igjen, da. Jeg har forsøkt å si ifra om hvordan vi har det hjemme, men alt han gir tilbake er tomme løfter om besøk som aldri skjer.
Så hvorfor skrive dette? Fordi jeg er sikker på at det er flere der ute med fedre som min. Fedre som vil rømme til tropiske strøk, forlater sin ansvarlighet hjemme og kommer aldri tilbake. Vi snakker om et skjevt bilde av virkeligheten hvor pappa lever i sus og dus, mens mamma og jeg kaver for å holde økonomien stabil.
Hvorfor er det så lett å trå feil når man flytter så langt borte? Hvor er ansvaret man lovet å bære? Det virker som visse fedre glemmer at ekte forhold er bygget på tillit, trofasthet og ansvar. Å flytte til Thailand kan kanskje virke som en drøm der og da, men for meg har det vært mer som en urettferdig feberdrøm.
Sannheten er at det er enkelt å miste fotfeste når man parkerer slev sin egen forpliktelse og forsvinner til et fremmed land. Gi meg heller en reel diskusjon om ansvar, enn rosenrøde bilder av lyse strender og palmer. Kanskje noen av «eksotiske» fedre trenger å høre dette: Alt det glitrer i Thailand er ikke gull.
Linda
