Jeg trodde aldri jeg skulle oppleve noe så stikkende urettferdig i mitt eget liv, men her sitter jeg altså, i all min fortvilelse over en familie som er i ferd med å rives fra hverandre. Min egen far, som jeg alltid har sett opp til som et forbilde, har nå overført alt han eier og har til sin nyeste kone – ei dame han kjente knapt et år før bryllupet.
Forholdet mellom oss barna og far har alltid vært godt, selv om jeg kanskje har vært litt på vent i skyggen av hans mange forhold opp gjennom årene. Vi er ikke riktig storfamilie, men vi er fem barn fra hans tidligere ekteskap som alle ønsker en liten del av hans etterlatenskaper, både av økonomisk og sentimental verdi.
Det vanskeligste er jo at vi ikke har blitt inkludert i noen av samtalene som har ført til denne avgjørelsen. Det bare kom som et sjokk da vi, ganske tilfeldig, fikk greie på det gjennom min yngste bror som hørte noen kommentarer under en familiesammenkomst. Vi satt der som spørsmålstegn, uvitende om denne store livsendringen som hadde blitt gjort i farens liv. Den nye kona hans har riktignok aldri vært spesielt interessert i å skape en relasjon med oss, kanskje fordi hun alltid hadde sin egen agenda?
Mange av dere vil sikkert si at far har rett til å gjøre hva han vil med sine egne penger og eiendeler, men er det rettferdig at våre liv skal styres av en person han knapt har kjent? Hvor er lojaliteten til oss som har stått ved hans side i tykt og tynt, som er hans kjøtt og blod?
Vi har forsøkt å ta dette opp med ham direkte, men vi får bare unnvikende svar om at «ting er ikke som før» og at vi «må forstå at livet går videre». Det er en underlig følelse å bli skjøvet til side på denne måten, uten noen mulighet til å forstå eller påvirke.
Om hele formålet hennes var å kaste oss barna ut av familien, er jeg redd hun har klart det nå. Vi føler oss presset langt unna, og far selv virker å være altfor blendet av ny kjærlighet til å skjønne det han egentlig gjør mot oss.
Og hva med fremtiden? Jeg bekymrer meg for hva som vil skje når jeg senere finner at jeg har lite eller ingenting igjen av arven etter min far, både materielt og emosjonelt. Kommer denne kvinnen bare til å selge alt, og forlate oss med tomme hender? Er det virkelig slik vi skal behandles etter så mange år med hengivenhet og tilhørighet?
Kanskje jeg er kald, preget av min frustrasjon, men jeg skriver dette i håp om å høre andres meninger eller opplevelser. Er det virkelig andre der ute som har gått gjennom noe lignende? Jeg håper min historie vil åpne opp for diskusjon om hvorvidt kjærlighet virkelig kan trumfe familie, og om alvoret i å la utenforstående påvirke den familiære arveretten.
Med fortvilelse og håp om en løsning,
Anna
