Er det bare meg, eller har verden blitt et kaldere sted? Hei, folkens. Jeg har i det siste hatt et par erfaringer som har fått meg til å tenke over hvordan vi som samfunn har blitt stadig mer egoistiske. Vi lever i et samfunn hvor det virker som ingen bryr seg om å gjøre noe for andre med mindre de får noe igjen selv.
Her om dagen stod jeg i kassa på matbutikken og kvinnen foran meg manglet en tier for å betale. Jeg så rundt meg for å se om noen kunne hjelpe henne. Jeg trodde i et kort sekund at vi var et samfunn hvor vi hjelper hverandre, men til min store overraskelse, ingen løftet en finger. Om det er frykten for å bli avvist eller bare latskap, vet jeg ikke. Jeg endte opp med å betale for henne, men ble så overrasket over mangelen på initiativ fra de rundt.
Hvor ofte ser man ikke noen som trenger litt hjelp, men ingen tilbyr seg? Jeg har selv vært vitne til eldre som sliter med å bære handleposer eller foreldre som sliter med å håndtere barn i trassalderen, mens folk bare går forbi med blikket senket. Har vi blitt så komfortable i vår egen boble at vi ikke lenger bryr oss om noen utenfor denne bobla?
Det virker som om vi har blitt et samfunn som kun tenker på «hva tjener jeg på dette?» Det er alltid snakk om å få noe tilbake i retur. Hva er galt med å hjelpe noen bare fordi de trenger det, uten å kreve takk eller gjengjeld?
Det er også en utbredt tendens til å late som om man ikke ser eller høre andres behov. Har vi blitt så vant til å kommunisere gjennom skjermer at vi glemmer hvordan man viser ekte omsorg? Det er en skremmende utvikling.
Men ikke misforstå meg – det finnes fortsatt de som bryr seg, men de blir stadig sjeldnere. Kanskje må vi begynne å sette fokus på små handlinger i hverdagen. Som å holde opp døra, tilby en hjelpende hånd eller bare lytte til noen som trenger det. Det krever så lite, men kan bety så mye.
Må vi virkelig ha kriser og katastrofer for å huske hva medmenneskelighet handler om? Hvorfor skal det en stor ulykke til for å åpne hjertet vårt for deres problemer? Hver enkelt av oss kan gjøre en forskjell, vi må bare faktisk bry oss litt mer.
Jeg håper vi kan finne tilbake til et samfunn hvor vi står sammen. Hvor vi hjelper og støtter hverandre. Det må ikke være store ting – alle små gode handlinger teller. La oss ikke gjøre det til en konkurranse om hvem som kan få mest ut av det, men heller om hvem som kan gi mest.
Så, kjære venner, la oss våkne opp og begynne å stille opp for hverandre igjen. Gå ut og se de små situasjonene i hverdagen hvor noen kanskje trenger en hjelpende hånd. Kanskje vil du oppleve hvor mye varmere og mer givende livet kan være når vi gir mer enn vi tar.
Hilsen Anne
