Kjære lesere på rettfrahjertet.com, jeg har virkelig fått nok nå og må få utløp for dette et sted. Jeg har en søster, la oss kalle henne «Lise», som alltid har vært den bortskjemte i familien. Da foreldrene våre døde for tre år siden, arvet vi en hytte sammen, men jeg føler at jeg både har arvet en hytte og en stor haug problemer.
Det siste halve året har Lise okkupert hytta nesten hver eneste helg og ferie. Naturligvis har hun alltid en unnskyldning. «Barna trenger å komme seg ut», eller «Det er så stressende i byen, vi trenger ro og fred.» Jeg forstår at det er deilig å komme seg bort litt, men det er ikke bare hennes hytte! For å sette det på spissen, hun har til og med begynt å ha egne vennefester der, uten engang å informere meg. I mitt hode er det helt uakseptabelt.
Jeg har flere ganger prøvd å snakke fornuftig med henne om en slags rettferdig bruksavtale, men hun bare fnyser av meg og sier jeg overreagerer. Hun mener visst at fordi hun har barn, har hun fortrinnsrett. Så her sitter jeg, uten barn, men med like stor arverett. Er det sånn at man straffes for å velge ikke å ha barn og i tillegg miste foreldrene som forstår din situasjon?
Det som virkelig fikk begeret til å renne over var da jeg planla en liten vinterferie på hytta for meg og noen venninner, bare for å finne ut at Lise allerede hadde pakket skiene og sekken for samme uke. Da jeg konfronterte henne, sa hun bare «førstemann til mølla», og insinuerte at jeg burde vært raskere med å gjøre avtaler. Er dette virkelig rettferdig når vi tross alt eier hytta sammen?
Jeg vurderer nå å innføre en fast kjøreplan for bruken av hytta, selv om jeg helst vil at vi kan ordne dette som voksne mennesker. Jeg er i et dilemma fordi jeg ikke vil splitte familien eller skape fiendskap, men jeg føler innerst inne at Lise utnytter situasjonen.
Er det urimelig å kreve min rettmessige tid på familiehytta, uten konstant å bli overkjørt av en mer dominerende søster? Jeg har til og med begynt å fundere på om jeg bare skal selge min andel, men hvorfor skal jeg gi opp noe mine foreldre ønsket begge skulle ha glede av?
Så, hva mener du, kjære leser? Er jeg en egoist, eller er det på tide at Lise tar hensyn til andres følelser og rettigheter?
Hilsen, Kari
