Kjære lesere, jeg skriver dette leserbrevet i håp om å skape litt diskusjon om familiedynamikk og hvordan vi egentlig oppfører oss når vi står overfor tap. Det er kanskje ikke noen overraskelse for mange av dere at et dødsfall i familien kan bringe frem det verste i oss. Men hva som skjedde etter min mors bortgang var både uventet og sårt.
La meg legge kortene på bordet: Søsteren min tok morens gullsmykker før vi rakk å begrave henne. Jeg vet det kanskje høres trivielt ut, men for meg har det vært en konstant kilde til frustrasjon, og ikke minst en utrolig skuffelse over hvordan hun kunne gjøre noe sånt når vi skulle være i sorg sammen.
Gullsmykkene har en sentimental verdi. Noen av dem ble gitt til moren min i bryllupet hennes, og andre var gaver fra pappa. Vi vokste opp med historiene bak hvert smykke. Og nå, som mor er gått bort, følte jeg det naturlig at vi skulle dele dem oss imellom – på en rolig og respektfull måte etter begravelsen.
Men søsteren min, eldre og kanskje litt mer bestemt enn jeg noen gang kommer til å bli, mente visst at dette var noe hun kunne ta seg av før begravelsen. Hun mente det var hennes rett, siden hun var eldste datter. Hun hadde alltid litt det der overbeskyttende, men noen ganger også kontrollerende draget. Dette var bare prikken over i-en.
Da jeg konfronterte henne med dette, ble alt av raseri vekket i oss begge. Jeg tror vi skarret såpass mye på R’ene at resten av familien ikke visste hvor de skulle gjøre av seg. Det ble nesten en scene og jeg skjemmes fremdeles over hvordan jeg ble. En høyst uhensiktsmessig oppførsel på et så sensitivt tidspunkt. Men følelsene tok overhånd.
Det mange ikke forstår, er at slike episoder river familie fra hverandre. Vi har ikke snakket ordentlig siden begravelsen, og det føles merkelig å ha gitt avkall på en søskenrelasjon på grunn av slike materielle ting. Men kan jeg på noen måte godta hva hun gjorde? Vanskelig å si ja til det.
Dette saken har også fått meg til å tenke på hvordan vi verdsetter eiendeler kontra menneskelige relasjoner. Hvor mange av oss har ikke latt oss rive med av ting, minner, og gjenstander? Alt mens vi mister de egentlige båndene og glemmer at mennesker er det som teller.
Mitt mål er ikke å få henne til å returnere smykkene. Det toget er gått. Jeg vil bare at folk skal reflektere over hvordan de kan handle i slike situasjoner, lære av mine og andres feil, og forstå at familiekjærligheten veier så mye mer enn all verdens gullsmykker.
Og ja, jeg skulle ønske jeg kunne legge til en magisk løsning, men alt jeg kan gi er små erfaringer og håpet om at vi en dag vil kunne ordne opp. Kanskje jeg tar første skritt, kanskje ikke. Vi får se.
Eva
