Jeg sitter her med et frustrerende problem som jeg er sikker på at mange andre også står overfor. Nemlig svigermoren som aldri var der for oss når vi trengte henne, men som nå plutselig er overivrig etter å være bestemor når det passer henne. Jeg har ofte lurt på om hun egentlig ser hva hun gjør, eller om hun er så oppslukt i sitt eget liv at hun ikke forstår hvordan hennes tidligere fravær går utover vår familie.
I de første årene av mitt forhold med mannen min, var det faktisk ganske lite svigermor å se. Vi kjempet vår kamp gjennom småbarnsfasen med våkenetter, kolikk og trassalder, med en minimal støtte fra henne. Det var nok å håndtere, og jeg kan med hånden på hjertet si at hennes tilstedeværelse hadde vært mer enn velkommen.
Men nå, nå som ungene er blitt eldre og mer selvstendige, har vinden snudd. Hun maser om å treffe barnebarna til enhver tid, og jeg kan oppleve nesten daglige telefoner (eller tekstmeldinger) med spørsmål om hvordan hun kan være til hjelp. Jeg mener, hvor var denne hjelpsomheten før?
Kanskje tror hun at hennes nye iver etter å tilbringe tid med barnebarna vil viske ut alle de årene jeg ønsket at vi hadde mer støtte fra henne. Jeg elsker mannen min, men det føltes ofte som om vi var alene i denne foreldreoppgaven. Og hun, som den eneste bestemoren de har, spilte ingen vesentlig rolle i barnebarnas tidlige liv. Det er sårende når jeg tenker på det.
Nå skal jeg selvsagt være rettferdig. Det kan ha vært mange grunner til at hun ikke var tilgjengelig tidligere – jobb, egne interesser eller kanskje det enkle faktum at hun ikke ønsket å binde seg til småkryp og bleier. Men det føles fortsatt som en utakknemlig situasjon jeg står i nå, hvor hun vil være «årets bestemor» uten å ha lagt ned noe av grunnarbeidet.
Jeg er ikke den type person som vil hindre barna mine i å ha et forhold med henne. Jeg forstår viktigheten av familie og at de kan bli glad i sin bestemor. Men skal jeg hele tiden svelge mine egne følelser om fortiden for å holde fasaden? Er det rimelig å forvente at jeg nå skal kaste meg i armene hennes og takke for at hun endelig trår til nå når vi ikke lenger har like presserende behov for hjelp?
Jeg ønsker å ha en ærlig samtale med henne, men jeg frykter konfliktene som kan oppstå. Samtidig har jeg et reelt ønske om å se om dette forholdet kan bli bedre med tiden. Vi bør kunne snakke om disse tingene, men jeg er usikker på hvordan jeg kan få det til uten å sette fyr på hele situasjonen. Kanskje noen der ute har råd til hvordan pendelen kan stabilisere seg mellom oss?
Svigermødre kan være en utfordring, det er sikkert. Men om vi greier å finne en måte å navigere dette vanskelige terrenget på, ja, kanskje det ligger et lite håp for oss alle.
Hilsen, Anne
