Jeg må si at jeg er bekymret for hvordan ungdommen i dag virker å tåle så lite. Det virker som om vi nå lever i en verden hvor man knapt kan si noe uten å risikere å krenke noen. Hva skjedde med gamle dager hvor man kunne ha en diskusjon uten at noen gikk i taket?
Det er som om et hvert forsøk på en litt tøffere tone i samtalen blir møtt med et kollektivt gisp og pekefinger. Personlig opplever jeg at det viktigste for mange unge er å finne en eller annen grunn til å bli krenket, heller enn å møte meninger de ikke er enige i med gode argumenter. En gang i tiden lærte vi at vi måtte tåle å høre noe vi var uenige i, og at dette faktisk kunne gjøre oss sterkere i våre egne meninger.
Kravene om å alltid bruke «riktig» språk fremstår for meg som meningsløse. Det skaper en situasjon hvor folk er redde for å si noe av frykt for at de har brukt feil ord eller uttrykk. Hvorfor kan vi ikke heller oppmuntre til åpen og ærlig dialog, hvor folk får lov til å si det de mener uten umiddelbart å bli satt i en bås av å være for eller mot en organisasjoner eller bevegelser.
Det verste med denne situasjonen er at vi risikerer å føre generasjoner inn i en fremtid hvor ingen tør å mene noe av frykt for å bli korsfestet verbalt. Alle skal ha sin egen lille trygge boble der ingen kan såre dem. Kanskje er det på tide at vi skyver disse boblene til side og lærer ungene våre om styrken i å være uenig, men samtidig kunne forholde seg til andres synspunkter uten at det umiddelbart skal tolkes som et personlig angrep.
Jeg sier ikke at vi skal tillate direkte mobbing eller trakassering, men det må være lov å mene noe uten å få hele «woke»-gjengen på nakken. Vi er tross alt voksne mennesker, og da må vi kunne ha en litt tøffere tone og samtidig holde det respektfullt.
Så kjære unge der ute, la oss utfordre hverandre og bygge et samfunn hvor meningene kan være sterke, men respekten for hverandre enda sterkere. Kanskje kan vi da unngå å ende opp med en generasjon som er mer opptatt av å føle seg krenket enn å komme til enighet.
Berit
