Jeg har alltid sett på meg selv som en god venn. Jeg liker å være der for folk, stille opp når de trenger meg og sørge for at vennene mine har det bra. Jeg har hatt en bestevenninne i mange år som jeg virkelig satte pris på. Men forholdet vårt tok en brå vending da jeg sluttet å innfri alle hennes ønsker og forventninger.
For å gi dere litt bakgrunn: Vi møttes på videregående og klikket umiddelbart. Vi gjorde alt sammen, fra skoleprosjekter til fester, og vi var der for hverandre i både glede og sorg. Men etter hvert begynte jeg å merke at forholdet vårt var ganske enveiskjørt. Det handlet alltid om hva hun trengte, hva hun ønsket, og hvordan hun følte seg. Jeg stilte alltid opp, de gangene hun trengte hjelp til å flytte, kjøre henne rundt, og til og med var interessert i problemene hun hadde med samboeren. Men når jeg trengte noe, var hun sjeldent tilgjengelig.
Til slutt ble jeg lei av å alltid være den som stiller opp uten å få det samme tilbake. Jeg bestemte meg for å sette grenser. Jeg begynte å si nei til noen av hennes forespørsler, ønsket heller å bruke tid på mine egne problemer, og også med andre venner. Jeg trengte rett og slett litt rom for meg selv.
Dette slo ikke godt an hos henne. Hun begynte å sende meg sure meldinger og ignorerte meg når vi var sammen med andre venner. Hun sa til dem at jeg hadde forandret meg og at jeg ikke lenger brydde meg om henne. Alt fordi jeg begynte å ta vare på mine egne behov.
Jeg synes det er utrolig hvor raskt et vennskap kan snu når den ene ikke får det som hun vil lenger. Det fikk meg til å tenke på hvor ekte vennskapet vårt egentlig var. Hvis hun virkelig var en god venn, så ville hun kanskje støttet meg når jeg ønsket å prioritere meg selv en gang i blant. Og ærlig talt, bør ikke et vennskap gå begge veier?
Det er selvsagt mulig hun opplevde at jeg var egoistisk, men jeg føler sterkt at jeg måtte sette noen grenser for å finne en sunn balanse for min egen del. Var jeg virkelig en dårlig venn om jeg ønsket å ta litt tid for meg selv og våre forskjellige behov?
Kanskje hun på sikt vil forstå min side av saken. Eller kanskje ikke. Uansett så har jeg fått en viktig lærdom ut av hele episoden. Jeg vil ikke være i et vennskap der min verdi er avgjort av hvor tilgjengelig jeg er for bekvemmeligheten til den andre. En god venn forstår og støtter deg, selv når du ikke kan dekke alle deres behov til enhver tid.
Jeg tror ikke jeg gjorde noe galt ved å prioritere meg selv litt for en gangs skyld. Men jeg er nysgjerrig på hvordan andre ser på dette. Er det galt å sette grenser og ønske litt mer gjensidighet i et vennskap? Jeg ser frem til å høre hva andre tenker, for jeg innrømmer gjerne at dette er et tema med mange nyanser.
Hilsen Anne
