Det er snart vinter, og mens kulda sniker seg innpå, skal «kjære» eksen min kose seg på en varm strand i syden. Selv sitter jeg hjemme med regninger, hus lån og et par småbarn som må passes på. Dette er hverdagen min, og jeg nekter å tro at jeg er den eneste som føler at situasjonen er litt urettferdig.
Etter skilsmissen trodde jeg vi skulle dele ansvaret sånn noenlunde likt. Han skulle ta sitt av regningene, og jeg mitt. Det er tross alt ikke bare min feil at vi har to barn som trenger mat, et sted å bo og klær på kroppen. Men nei da, her sitter jeg – igjen med alle utgiftene mens han svever avgårde med ny dame til sol og varme.
Det latterligste er at han ofte kommer hjem og forventer at jeg skal være hyggelig og vennskapelig som om ingenting har hendt. Jeg har sagt fra at ting må være annerledes, men det virker ikke som han bryr seg nevneverdig. Han lever i en egen boble hvor hans behov alltid kommer først, og resten av oss må bare tilpasse oss.
Det er ikke pengene i seg selv jeg klager over. OK, kanskje litt. Men det er prinsippet! Å ha barn er ikke en dans på roser. De krever både tid, penger og kjærlighet, og det er noe eksen min ser ut til å ha glemt. Han kan ikke bare velge de morsomme delene av pappa-rollen og dra på eventyr når det passer.
Jeg snakker ofte med venninner som også er i lignende situasjoner, og det gjør meg bare mer frustrert over hvor lett enkelte menn slipper unna ansvar. Det må jo være mulig å finne en balanse hvor begge parter kan leve livet, men ikke på bekostning av den andre. Men den forståelsen har ikke eksen min, og jeg sitter igjen og lurer på om spriket mellom våre prioriteringer noen gang kommer til å bli mindre.
Så hva skal man gjøre da? Sett foten ned? Skrive et rasende innlegg på Facebook (som dette)? Eller bare godta at sånn er livet. Jeg vet ikke. Kanskje jeg trenger å skrive det av meg for å forhindre at jeg skriker når vi møtes for neste barnebytte. Jeg vet bare at dette kan ikke fortsette i det uendelige.
Jeg håper virkelig at han får en oppvåkning snart og tar litt ansvar, ikke bare for mine skuldre, men fordi det å være en god forelder er det eneste verdt å streve for. Men enn så lenge er jeg den som passer på både barna og økonomien, og hans nye livsstil får han bare ha for seg selv.
Lisa
