Her om dagen satt vi rundt middagsbordet, og jeg ble nesten sjokkert over mine egne barns holdninger. De kastet seg over meg med anklager om at jeg burde ha spart mer penger til deres fremtid, i stedet for å kose meg så mye som jeg gjør nå. Det er faktisk med en viss frustrasjon jeg skriver dette, for jeg mener de er helt ute på viddene.
Jeg har alltid gjort mitt beste for å gi barna mine et godt liv, men dette betyr ikke at jeg ikke skal kunne unne meg noe i ny og ne. Hvis jeg ikke tar vare på meg selv, hvem vil? Hele livet kan ikke handle om å lage en rosa sky av penger som de kan skyte fart på når jeg er borte. Er det så galt å prioritere litt selvpleie etter alle de årene med slit, stress og oppofrelser?
Jeg blir rett og slett litt lei av tanken på at alt jeg har jobbet for bare skal gå til sparing. Og for hva? For at de kan kjøpe en dyrere bil eller større hus i fremtiden? Det går utover meg når de forventer at jeg konstant skal tenke på deres fremtid uten å kunne nyte min egen nåtid.
Vi lever i et samfunn hvor man har lov til å sette seg selv først innimellom, og det bør også barna lære. De er så raske til å dømme mine valg som egoistiske, men når ble det egoistisk å ta vare på egen velvære? Å reise på en hyggelig ferie, spise ute på en restaurant og ikke bruke hver eneste krone på sparekontoen er ikke et bevis på dårlig foreldreskap. Det er bare sunt.
Noe måtte jeg si til dem. Jeg sa at jeg jobbet hardt i mange år for å gi dem en trygg oppdragelse, og nå er det min tur til å nyte siste del av livet mitt. Hvis det gjør meg til en dårlig forelder, så må jeg vel bare leve med det.
Jeg har lært at man må finne balansen, og det å leve på rett linje kan ikke være en glatt, strømlinjeformet vei. Livet har svinger, humper og avstikkere, og det er på tide at vi slutter å se på «sparing» som den eneste gyldige veien mot et godt liv. Praktisk talt sier vi da til oss selv: «Bare vent til du er ute av stand til å nyte det, da kan du unne deg noe.» Hvor er logikken i det?
Så, til dere barna mine som sitter der ute og er fryktelig opprørte over at foreldrene deres endelig tar litt plass i eget liv, kanskje dere skal ta dere en bolle. Det dere kaller egoisme, kaller jeg selvkjærlighet. Utvalget handler ikke om å gi opp dere, men om å ikke gi opp meg selv.
Alt i alt, hvorfor kan vi ikke akseptere at gode gamle «sats på deg selv»-mentaliteten er viktig også når vi blir eldre? Jeg elsker dere, men dette er en lekse jeg håper dere vil vurdere. Kanskje en dag, når dere selv står ved livets vending, vil dere innse hva jeg snakker om.
Hilsen
Lise
