Hei alle sammen. I dag føler jeg for å lette hjertet mitt. Noen synes nok jeg er en egoist, spesielt mine egne barn, fordi jeg har brukt opp en god del av det de trodde var «deres» arv. Men når sant skal sies: Hvem var det egentlig som fødte dem og gjorde alle de små ofrene hele oppveksten?
Ja, jeg har brukt opp en del av sparepengene og investeringen i bolig. Når jeg tenker på hva den yngre generasjonen i dag forventer, så kjenner jeg at det provoserer litt. Jeg har jobbet hardt hele livet, og nå som jeg endelig har tid til å leve livet som jeg ønsker, så møter jeg motstand.
Barna mine kaller meg egoistisk. Men hvor égoistisk er det egentlig å ta seg en ferietur, pusse opp huset eller unne seg en bedre bil under pensjonisttilværelsen etter et langt arbeidsliv? De glemmer hvem som byttet bleier midt på natten, satset på at de skulle få gode karakterer, oppfordret dem til å satse på drømmene sine og kjørte dem til og fra utallige fritidsaktiviteter. Og hva med alle gangene jeg måtte avslå egne ønsker, bare for å gi dem det de ville ha?
Jeg mener ikke å være hard, men blir litt oppgitt når det forventes at jeg skal sette alt til side for deres skyld. De har blitt voksne og pliktene mine for dem er over. Retten til å forme min egen fremtid mener jeg burde ligge i mine hender. Selvfølgelig har jeg tiltenkt dem litt når jeg er borte, men ting går ikke alltid som planlagt, og det er jo viktig å sikre at jeg har det godt, både mentalt og økonomisk mens jeg enda kan.
Det kanskje mest irriterende er at arven ofte blir sett på som en plikt for foreldrene. Det sies sjelden høyt, men forventningene ligger der. Trenger vi å snakke om hvordan barna mine levde i sus og dus i sine tenåringsår, og nå har tilgang til alle muligheter verden kan gi? De har fått en god start i livet og de har valgmuligheter jeg aldri kunne drømt om.
Så til alle dere mødre og fedre der ute som føler dere presset til å gi bort alt: Våg å være litt egoistiske! Bruk penger på dere selv, deres hobbyer, og gjør livet litt bedre for dere selv. Tross alt, hvem omfavnet dem når de hadde mareritt? Hvem lærte dem å sykle? Hvem fikk dem gjennom alle de tøffe ungårdene og tenåringsårene? Ja, det var oss – foreldrene.
Det er på tide at vi mødre også får litt takk for innsatsen, istedenfor å føle at vi bare er til for syting om arv og penger. Så, kjære barn, takk for at dere klarte å gi meg en voksende forståelse av at livet også kan tas i egne hender når jeg ønsker det. Jeg elsker dere, men dette fortjener jeg.
Beste hilsen,
Berit