Jeg har tenkt mye på dette det siste året, og nå må jeg få det ut. Barna mine tror visst at jeg skal forsørge dem i all evighet og at arv er noe de bare skal få fordi jeg valgte å føde dem. Jeg tror jeg har kommet til et punkt hvor jeg nå må sette foten ned og si at nok er nok!
Som mor har jeg alltid gjort mitt beste for å gi barna et trygt og godt hjem. De har fått det meste de har pekt på, og jeg har til og med vært en av de som har gitt dem en grunnstøtte økonomisk nå som de er voksne. Det er klart jeg ønsker dem godt! Men nå merker jeg en manglende takknemlighet fra deres side, som om dette er noe de kun ser på som en selvfølge. Jeg kunne like gjerne bare brukt alt jeg eier og har på reiser og moro resten av de årene jeg har igjen her på jorda!
La meg være klar: Arv er ikke en gave! Arv er en belønning for å vise at du verdsetter det du har fått, en form for anerkjennelse for forholdet vi har bygget opp i løpet av livet. Gjennom årene har jeg lagt merke til at flere av vennene mine føler det samme. Kanskje er det noe som skjer med generasjonen som vokser opp nå, men det virker som om takknemlighet er et fremmedord for mange unge voksne.
Så til barna mine, hvis dere leser dette: Jeg er ikke ute etter gaver eller hyllest, men jeg ønsker å høre noen enkle ord med takknemlighet iblant. Det koster så lite, men betyr så mye.
Til alle foreldre der ute som kjenner det samme, vær ikke redd for å si fra. Vi har hver vår måte å håndtere dette på, men kanskje blir det lettere når vi deler erfaringene våre. Kanskje er det noen der ute som opplever dette på samme måte? Jeg håper i hvert fall at dette leserbrevet kan sette i gang en diskusjon om hva vi egentlig verdsetter i livet og hvordan vi viser vår takknemlighet overfor de som har gitt oss alt.
Kanskje dette kan være en vekker for flere unge voksne? Jeg krysser fingrene for et skift i mentaliteten, for det er sannelig på tide.
Hilsen Greta
