Jeg har alltid jobbet hardt i hele mitt liv. Fra det øyeblikket jeg var gammel nok, gikk jeg inn i arbeidslivet for å tjene penger og bygge en trygg fremtid. Jeg har vært så fokusert på å gi barna mine en god barndom, at jeg ofte glemte meg selv. Men nå, som de har blitt voksne og står på egne bein, vil jeg begynne å bruke mine hardt opptjente penger på meg selv.
Til min store overraskelse reagerer barna mine negativt når jeg forteller dem om mine planer. Jeg blir kalt egoist fordi jeg ønsker å reise, spise ute og ta meg litt fri. Er det virkelig så ubegripelig at jeg, etter flere tiår med hardt arbeid, vil kunne nyte livet?
La meg være klar: jeg nekter ikke barna mine noe de trenger. De har fått muligheter, en god utdannelse og masse kjærlighet. Men mine enkelte ønsker om å bruke det som er mine midler, mine innsparede penger, før jeg blir for gammel til å oppleve verden – er det virkelig et tegn på egoisme?
Jeg har alltid oppdratt barna mine til at de skal stå på egne bein. Det har aldri vært en hemmelighet at jeg en dag vil prioritere meg selv. Jeg drømmer om solnedganger i Italia, fjellturer i Sveits og å leve litt mer spontant. Jeg er lei av å føle meg skyldig for det, og jeg synes ikke jeg skal svare for andres forventninger om hvordan jeg bør leve.
Vi kvinner blir ofte satt i en posisjon hvor vi må være forsiktige med å ikke være «for mye». Vi skal ikke ta for mye plass, ikke bruke for mye penger på oss selv, og tilsynelatende, nå, ikke leve for mye. Men jeg har bare ett liv, og jeg har tenkt å leve det på mine premisser denne gangen.
Barna mine får meg til å føle at jeg svikter dem ved å sette meg selv først. Jeg spør meg selv, er det uvanlig at foreldre ønsker å oppleve både komfort og eventyr i alderdommen? Jeg går ikke utover noen eller noe. Samtlige investeringer og arv bør de heller få om eller når jeg er borte. Inntil da vil jeg bruke pengene som gjør meg lykkelig nå.
Og dere som nå vil si at jeg er en dårlig mor eller egoist, hva med å tenke litt over det å respektere andres livsvalg? Ikke alle har de samme drømmene eller prioriteringene. Mine drømmer er å leve. Å oppleve. Ikke sitte og telle penger til noen andre.
Så ja, barna mine kaller meg egoist. Men jeg kaller meg selv en realist. Man må gripe livet mens man kan; ingen penger i verden kan gi meg tiden tilbake når den er forbi.
Jeg vil leve akkurat nå, og det håper jeg andre også gjør.
Hilsen Kristin
