Jeg hadde alltid sett for meg det perfekte ekteskapet, hvor jeg og mannen min skulle dele opplevelser, glede og sorger. Men her sitter jeg, alene mesteparten av tiden, og føler meg mer som en enke enn en kone til en mann som fortsatt puster.
Min mann jobber konstant. Hvis han ikke er på kontoret, tar han en telefonsamtale hjemme. Hvis han ikke er i et møte, besvarer han e-poster midt under middag. Jeg har mistet tellingen over helgene han heller har tilbrakt med jobben sin enn med meg. Han har blitt en ånd – tilstede uten å virkelig være der.
Det virker som om noen menn setter jobben først, som om det er et hedersmerke å jobbe seg i hjel. Men hva med oss som sitter igjen hjemme? Vi som venter og håper på mer enn en flyktig samtale over middagsbordet og en kort ‘god natt’ før hodene treffer putene. Hva med vår lykke, vår behov for en partner vi kan dele livet med?
Kanskje er jeg urettferdig. Jeg skjønner at han må jobbe for å gi oss et godt liv. Men hva hjelper mer penger på kontoen hvis kjærligheten forsvinner i mellomtiden? Jeg føler meg glemt, som om min rolle som hans kone er redusert til å være en hushjelp som til tider får et etterlengtet klem.
Jeg har prøvd å ta det opp med ham. Men svaret er alltid det samme: «Det er bare en travel periode, det roer seg snart.» Snart, sier han. Men det ordet har mistet betydningen sin – snart har blitt det nye nå.
Det er så ironisk at teknologi er designet for å bringe folk nærmere, men i stedet gjør den det motsatte i mitt ekteskap. Telefoner, nettbrett og datamaskiner – de blir årsaken til avstanden mellom oss. Jeg tror ikke jeg er den eneste som opplever dette. Er det en felles skjebne for mange av oss?
Jeg begynner ærlig talt å lure på hvor vi er på vei. Jeg elsker mannen min, men kan kjærlighet alene fylle tomrommet som all denne jobben etterlater? I et samfunn som hyller karriere og suksess, hvem står igjen på sidelinjen og heier på ekteskaplig lykke?
Jeg ønsker meg desperat en partner, en kjæreste, en venn. Noen som ser meg, hører meg, og lever i de små øyeblikkene sammen med meg. Ikke bare en som er her fysisk, men noen som er til stede i hjertet.
Når jeg legger meg om kvelden, er det ikke bare silkepapirene som knirker. Det er stillheten som følger en ektemann som ennå ikke har kommet hjem fra sitt nattlige møte med sitt første kjærlighet: jobben.
Hvis du er en mann som kjenner deg igjen i dette, håper jeg du tar et skritt tilbake og tenker på hva som virkelig betyr noe. For jeg vil fortsette å vente og håpe, men tålmodigheten min har sine grenser. Er kjærligheten vår verdt det, eller forsvinner den sakte i takt med at jobben blir førsteprioritet?
Det er tid for en virkelighetssjekk. La oss prøve å omfavne de som virkelig betyr noe, før de glir unna.
Hilsen,
Lena
