Jeg er voksen nå, har et godt liv og tjener penger på egenhånd. Men det betyr ikke at jeg ikke har lyst på arven min! Kanskje jeg høres bortskjemt ut, men vent litt – la meg forklare.
Foreldrene mine er pensjonister som har jobbet hardt hele livet, og bygget opp en betydelig sparekonto. De har også et fint stort hus. Det jeg aldri kunne sett for meg er hvor raskt de ville gå i gang med å bruke opp alt av penger når de ikke lenger måtte jobbe. Nå reiser de til det ene dyre cruiset etter det andre, de unner seg de beste vinene og de insisterer alltid på å spise på de flotteste restaurantene. Hver gang det er en ny ferie, er det klart at de har bestilt en ny tur et eller annet luksuriøst sted.
Jeg ønsker ikke å høres utakknemlig ut. Jeg har mye respekt for alt de har oppnådd, men jeg kan ikke hjelpe for å tenke: Hva med oss barna? De har snakket om hvordan de vil at vi skal kunne få gleden av å overta huset en dag, og at de ønsker å sette opp en liten sum til barnebarna for en best mulig start på livet. Men hvor mye vil egentlig være igjen når de bruker opp alt nå?
Det kanskje verste er at hver gang jeg prøver å snakke med dem om dette, blir jeg møtt med kommentarer som «Vi fortjente å nyte vårt eget liv litt nå» eller «Vi kan ikke ta med oss noe i graven uansett». Jeg forstår jo det, men samtidig mener jeg at litt forsiktighet ikke ville skadet. Hva er vitsen med å slite så mye hvis alt bare forsvinner i dyre ferier og overflod?
Jeg mener ikke at de ikke skal få leve livet sitt, de har helt klart fortjent det. Men når de plutselig heller vil dra på cruise enn å delta på familiesammenkomster eller synes det er oka å overse at huset trenger vedlikehold, blir det rett og slett provoserende. Jeg merker misunnelsen vokse når jeg ser bilder av dem på sosiale medier skåle i champagne på et luksusskip mens jeg må planlegge sparing for egen bolig.
Flere venner har også foreldre som bruker pensjonen på seg selv, men ingen så grensesprengende som mine gjør det. Jeg vet jeg ikke er alene om å føle at det går utover både vår felles arv og vårt forhold. Det er greit at de vil ha det moro, men jeg skulle ønske de kunne tenkt litt mer langsiktig.
Så, ja. Jeg ønsker at foreldrene mine skal kose seg, men jeg vil også at det skal være en balanse. Jeg vil gjerne høre hvordan andre oppfatter dette. Er jeg virkelig den eneste som ser det slik? Si meg, er dette en naturlig utvikling når man blir gammel, eller har de gått over en grense?
Linda
