Jeg har levd i et ekteskap som ikke akkurat kan beskrives som et eventyr. Etter årene har gått, har jeg følt mer og mer at jeg bor med en fremmed og ikke den mannen jeg en gang giftet meg med. Jeg vet det kan høres brutalt ut, men når mannen min nylig truet med skilsmisse som om det skulle skremme meg, klarte jeg ikke å se annet enn en gyllen mulighet. Tenk å endelig få slippe denne monotonien og denne konstante misnøyen som har preget livet vårt sammen!
Jeg vet det finnes mange som vil si at jeg ikke har prøvd hardt nok. Eller at ekteskap handler om å jobbe sammen gjennom oppturer og nedturer. Men skal vi bare slite oss gjennom livet uten glede? Ikke for meg, takk!
Egentlig gir trusselen om skilsmisse meg en slags lettelse jeg ikke visste jeg hadde et så desperat behov for. Tanken på frihet fra hans syting og klaging, de uendelige diskusjonene om hvem som skulle ta oppvasken, eller hvorfor jeg ikke ryddet bort sokkene mine, er befriende. Er det egoistisk? Kanskje. Men jeg er lei av å late som om vi har det bra når vi egentlig lever i et evigvarende drama.
Jeg vil heller ha et liv som er ensomt, men ekte, enn et som er falskt og preget av en konstant følelse av misnøye. Jeg innser at mange kanskje mener at jeg burde kjempe mer for ekteskapet, men jeg har kjempet nok. Det er tid for å begynne å kjempe for meg selv. Om han ikke ser verdien i forholdet vårt, så er det kanskje bedre at vi begge får muligheten til å finne lykken et annet sted.
Man kan jo heller ikke nekte for at mange barn lever i ulykkelige hjem med foreldre som kun holder sammen «for barnas skyld.» Jeg vil ikke være den forelderen. Jeg vil vise barna mine at det er ok å ta steget bort fra noe negativt og finne noe bedre for seg selv. Vi har bare ett liv, og jeg vil ikke kaste bort mer av mitt på å leve opp til samfunnets forventninger om hva en kvinne og kona «bør» gjøre.
Jeg har funnet ut at jeg står overfor to valg: å fortsette å være elendig og holde på dette ekteskapet som føles som kvikksand, eller å sette meg selv fri for å oppdage nye muligheter. For hva kan være bedre enn å finne ut hva man virkelig er i stand til, uten at noen holder deg tilbake?
Så ja, han truet med skilsmisse, men kanskje det er den beste gaven han kunne ha gitt meg. Jeg har ikke tenkt å kjempe for å holde sammen noe som bare bringer sorg og frustrasjon. Istedenfor ser jeg frem til muligheten til å finne ekte lykke og tilfredshet, med eller uten mannens godkjennelse.
Hva synes du? Er jeg gal eller finnes det andre der ute som har følt det samme? Det må da være flere som vil sette pris på sjansen til å starte på nytt. Kanskje vi kan hjelpe hverandre med å se at livet kan være så mye mer enn kompromisser og halvveis løsninger.
Hilsen Marianne
