Vi har alle vært der – du står i hagen og prøver å få smårollingene dine til å følge med, kanskje rope litt ekstra høyt for å få oppmerksomheten deres. Og så, der det knapt kan holde seg på sin side av hekken, står naboen klar til å gi deg noen velmenende råd om hvordan du burde oppdra barna dine. Vel, jeg har fått nok!
I det siste har min kjære nabo bestemt seg for å bli uoffisiell ekspert på alt som gjelder mine barn. Hver gang vi er ute, får vi en endeløs strøm av kommentarer om pass nedenfor og hvorfor mine metoder «ikke er helt riktige». Som om hans egen perfekt veloppdragne avkom gir ham retten til å dømme meg og min foreldreoppgave. Det siste jeg trenger etter en lang uke med barnekrangling og jobb, er en nabo som tror han er Dr. Spock.
Er det bare jeg som ser ironien her? Hvordan har vi som samfunn kommet til et punkt hvor noen mener det er greit å blande seg inn i andres familieliv totalt uten invitasjon? Hva skjedde med ideen om personlig frihet og retten til å velge hvordan vi vil oppdra våre egne barn? Det er grenser for hva som er passelig, og jeg tror noen trenger en leksjon i hvor den går.
Jada, jeg kan være litt streng. Jeg sier klart ifra til barna når de har gjort noe galt, og jeg forventer at de hører etter. Jeg er ikke interessert i å føye meg etter dagens «venne-foreldre» metode der alt skal skje på barnas premisser. Respekt er noe vi gjør oss fortjent til, ikke noe vi forventer uten grunn. Mine barn skal lære dette. Kanskje han som står der med sin pekefinger, skulle være litt mer bekymret over sitt eget barns respektløse holdning, og hvordan deres forhold allerede ser ut.
Men den konstant bedrevitende naboen min har fått opp øynene mine for et større problem. Kanskje vi har blitt for flinke til å gi hverandre uønskede råd? I stedet for å støtte hverandre, er det alltid noen som føler behov for å kritisere. En påminnelse til alle som tror de vet best: noen ganger er løsningen simpelthen å holde munn.
Jeg er ikke ute etter en «foreldreenes dag», hvor alle får en gullehjelm bare for å holde ut. Kjære frodige nabo, takk for at du minner meg om at jeg gjør det jeg kan. Om det er bra nok for deg – vel, det er ikke min sak å bekymre meg om.
Det er nok å gjøre med å ville våre barn det beste. Å håndtere andres forventninger opptar tid som kan brukes på å være tilstede med de små. Så, kjære nabo, neste gang du vurderer å gi en oppsang om disiplin eller en forklaring på hvorfor min metode er feil – husk at jeg ikke trenger verken godkjenning eller råd fra deg.
Skulle du allikevel mene at du har en bedre måte, kanskje du kan holde den til deg selv og la oss gjøre ting på vår egen måte.
Gunn
