Jeg må bare få dette ut! Jeg føler meg mer som verst mulig blanding av hushjelp og mor enn en kjæreste i mitt eget hjem. Vi kvinner har faktisk kommet så langt i verden, men i mitt eget hjem føles det som om jeg har havnet tilbake på 1950-tallet. Hvor ble det av likestillingen i forholdet?
Han sier at han setter pris på alt jeg gjør, men når han slenger fra seg klærne hvor som helst og forventer at jeg plukker dem opp, er det ingen merkbar takk å spore. Er det sånn det skal være? Er det bare jeg som synes det? Jeg har ikke signet opp for å være hans husholderske i tillegg til kjæresten. Dagene mine er fylt med å plukke opp etter ham, vaske, rydde, og dessuten må klare jobben min også. Når jeg endelig setter meg ned sent på kvelden, er det som om han forventer at jeg skal ha energi og tid til å være den romantiske kjæresten også.
Og før noen sier «men snakk med ham om det», så har jeg prøvd! Jeg har satt meg ned, forklart hvordan jeg føler det, men det er som å snakke med en murvegg. Det er alltid en eller annen unnskyldning. «Jeg la ikke merke til det,» sier han. Hvordan kan du ikke legge merke til en hel klesvask som ligger midt i stua? Jeg begynner å lure på om det rett og slett er en annen forventning, at vi kvinner skal takle alt dette som om det er vår «jobb».
Det er ikke det at jeg ikke elsker ham. Tro meg, det går ikke en dag uten at jeg gjør det. Det er bare det at jeg ønsker et partnerskap hvor begge deler på ansvaret. Vi er jo voksne mennesker og begge jobber. Han har ingenting imot å si noe hvis han ikke finner sakene sine, men så fort jeg nevner å redusere kleskaoset eller dele på oppgavene, så er det komplett stillhet eller enda en unnskyldning.
Skal vi virkelig måtte dra oss gjennom hverdagen, hvor jeg føler at min eneste verdi er hva jeg bidrar med i husholdningen? Jeg orker ikke late som det ikke påvirker følelsene mine lenger. Venner sier at jeg bare skal stoppe, da vil han se hvor mye jeg gjør. Men er det virkelig det som skal til? Må vi stoppe for å få litt respekt, forståelse eller til og med være kjærester igjen?
For all del, jeg sier ikke at jeg gjør alt perfekt. Jeg kan sette meg ned og se TV mens oppvasken venter, men hvem har tid eller lyst til å leve i et kaos heller? Jeg vil bare ha mer tid til oss, på en måte der vi begge bidrar og begge kan senke skuldrene. Er det for mye å forvente i et moderne forhold?
Jeg vet ikke hvordan andre har det, men er jeg helt på jordet her? Jeg vil ganske enkelt være en kjæreste, ikke en hushjelp. Hva tenker dere, er dette noe flere opplever?
Hilsen, Anne
