Jeg vil dele noe personlig. Det føles ikke lenger som et tabu for meg, men kanskje kan det gi andre et perspektiv. Jeg var utro mot mannen min. Det er sagt, svart på hvitt. Jeg vet det høres grusomt ut, men la meg forklare hvorfor det skjedde, før dere henger meg ut som den verste i verden.
Vi hadde vært sammen i tolv år. Jeg elsker ham fortsatt, og ja, tro det eller ei, jeg angrer på det som skjedde. Han er en god mann. Men jeg begynte å føle meg usynlig. Ikke bare litt, men såpass at det føltes som om vi bodde på to forskjellige planeter, klart adskilt av en mur av stillhet og mangel på intimitet. Jeg prøvde å si fra, virkelig, men hver gang jeg åpnet munnen, var det som om jeg ropte inn i et tomt, ekkoende rom.
Oppmerksomhet er ikke en luksus, det er en nødvendighet i et forhold. Jeg lengtet etter et enkelt kompliment, et varmt kyss når han kom hjem. Alle sier kommunikasjon er nøkkelen, men hva gjør du når døren er låst og nøkkelen er borte? Jeg tror ikke jeg er alene om å føle det sånn. Mange kvinner (og sikkert også menn) går rundt som spøkelser i eget hjem, usynlige og oversett.
Så møtte jeg noen som ga meg oppmerksomhet. Jeg ble sett. Et par snille ord her, en smil der. Det var som vann for en tørstig sjel. Jeg sier ikke at det å være utro er unnskyldelig, men følelsen av å bli betraktet som verdifull, var med på å drive meg dit. Det skyldes ikke manglende kjærlighet til mannen min, men et akutt behov for å føle meg verdsatt.
Jeg vet at mange kvinner sliter med det samme, og kanskje det er uklokt å si det høyt. Vi lever tross alt i en kultur som har romantisert lidelse for kjærlighet. «Hold ut», sier de. «Ekteskap er ingen dans på roser.» Men jeg spør: Er det så galt å ville danse i det hele tatt? Hvor mange av oss går rundt med en uoppfylt lengsel etter noe så enkelt som ekte, menneskelig samvær?
Jeg ønsker ikke å legge all skylden på mannen min. Som sagt, han er en fin fyr. Men vi kan vel alle være enig i at et forhold krever to? Det krever innsats fra begge parter å holde gløden i live. Jeg håper alle som leser dette og er i et forhold, tar en liten pause og ser på partneren sin. Er dere virkelig til stede for hverandre? Eller er dere bare fysisk tilstede, til hverdagen igjen tar dere med?
Så nei, jeg unnskylder ikke handlingen min, men jeg vil ha forståelse for situasjonen som førte til det. Kanskje noen vil dømme meg. Kanskje noen vil forstå. Uansett, dette er min sannhet.
Marianne
