Da jeg ble mor, ble jeg overveldet av kjærlighet, men også av stress. Å være mamma er uten tvil den mest krevende jobben jeg noen gang har hatt – selv om det også er den mest givende. Men nå som barna mine begynner å bli eldre, merker jeg at jeg drømmer om en litt roligere tilværelse. Ja, du leste riktig. Jeg ønsker at de flytter langt vekk når de blir voksne. Jeg trenger virkelig roen.
Før jeg blir fullstendig misforstått, la meg fortelle at jeg elsker barna mine av hele mitt hjerte. Jeg ville gått gjennom ild og vann for dem, akkurat som enhver annen mamma. Men i løpet av de siste årene har jeg innsett at mitt store ønske om at de skal lykkes og finne veien i livet, også innebærer et ønske om at de en dag forlater redet – og kanskje flytter til et annet land eller en annen by.
For mange vil dette kanskje høres ut som et forferdelig synspunkt, men la oss være realistiske. Som foreldre har vi en tendens til å gi og gi uten å tenke på oss selv. Å ønske seg en fremtid med mindre stress og ansvar innebærer ikke at vi elsker barna våre mindre. Jeg savner friheten som kom med barnefritt liv. Tanken på å drikke morgenkaffen uten å måtte bry seg om hva de trenger, eller å ta en spontan tur uten å måtte planlegge hvert minutt, er rett og slett fristende.
Dessuten, i en tid hvor mange unge sliter med å finne sin egen vei, tror jeg at det vil være en styrke for dem å reise ut og oppleve verden litt for seg selv. Bare det å bo i en ny kultur eller et nytt miljø kan være dyrebar erfaring. Kanskje de til og med vil begynne å sette pris på ting fra barndomshjemmet de tidligere tok for gitt?
Jeg forstår at dette kan virke som en selvsentrert holdning, men når vi legger til side den dårlige samvittigheten for å tenke på oss selv, ser vi det kanskje på en annen måte. Vi har hele livet hørt om viktigheten av selvomsorg, men som foreldre ignorerer vi ofte dette i flere årtier. Jeg er villig til å innrømme at jeg gleder meg til en roligere hverdag hvor jeg bare kan ta hensyn til meg selv og mine egne behov noen ganger.
Så ja, mens andre kanskje håper på at barna bor i nærheten hele livet, ønsker jeg at mine drar ut, finner sine egne veier, og gir meg muligheten til å gjenvinne noe av roen jeg en gang hadde. Jeg er klar for en ny fase i livet, en der jeg fortsatt er der for dem – men også lever for meg selv. Nå venter jeg spent på hva fremtiden vil bringe, og håper at den innebærer noen roligere dager.
Elise
