Det er kanskje ikke vanlig å si dette høyt, men jeg føler at jeg bare må dele min historie. Jeg har ikke snakket med moren min på over to år, og helt ærlig, jeg savner henne ikke i det hele tatt. Jeg vet at mange vil tenke at dette er kaldt og ufølsomt, men før du dømmer, vil jeg gjerne forklare hvorfor.
Vårt forhold har aldri vært enkelt. Moren min hadde alltid sterke meninger om hvordan jeg skulle leve livet mitt. Hun kritiserte helst mine valg og mine mål, og ingenting jeg gjorde var bra nok. Selv i voksen alder følte jeg at jeg aldri kunne måle opp til hennes forventninger. Det var alltid noe feil med meg i hennes øyne, enten det var klærne jeg hadde på meg, jobben jeg valgte eller mennesker jeg valgte å ha rundt meg.
Vi hadde utallige diskusjoner som alltid endte med at jeg følte meg liten og verdiløs. Hvis jeg skal være ærlig, var vår relasjon mer utmattende enn inspirerende. Å stadig bli fortalt hva som er galt med meg tok all energi, og jeg endte opp med å kutte kontakt. Det var ikke en lett beslutning å ta, men jeg visste at jeg måtte beskytte meg selv og min psykiske helse.
Jeg vet at mange vil tenke at jeg burde «ta meg sammen» og finne en måte å fikse ting på med moren min, men sannheten er at jeg har det så mye bedre uten den konstante negativiteten. Familien er viktig, ja, men det betyr ikke at man skal tåle dårlig behandling bare fordi de er familie. For meg var denne avgjørelsen nødvendig for å kunne begynne å sette pris på livet og bygge selvtillit.
En av de største argumentene mot å stenge ut familie er den dårlige samvittigheten. Men skal man alltid ofre eget velvære for andres skyld? Etter å ha vært uten min mors kritiske blikk og kommentarer, har jeg endelig fått plass til å puste, og jeg føler meg mer trygg i mine egne valg. Jeg bygger nå et liv der jeg bestemmer hva som er riktig for meg uten frykt for konstant kritikk.
Så nei, jeg savner ikke moren min. Ikke kontakten og ikke de såkalte «samtalene» som besto av å fortelle meg hva som var galt med meg. Jeg savner ikke å gå på nåler, redd for enda en diskusjon. Jeg har funnet en indre ro og en ny forståelse av hva sunn relasjon bør være.
Jeg skriver dette ikke for å være kynisk eller ondskapsfull, men for å inspirere andre som kanskje finner seg fast i giftige familierelasjoner. Det er mulig å sette grenser, og noen ganger er bruddet nødvendig for egen helse og lykke. Jeg håper at flere innser at det er greit å velge seg selv først, selv om det kan være kontroversielt.
Hva med deg? Er det noen i familien din du føler det samme for? Eller mener du at det alltid er håp for familiebånd uansett hvor problematiske de er? Kanskje du har en annen oppfatning? Uansett, jeg er spent på å høre. La diskusjonen begynne!
Med vennlig hilsen,
Kari
