Hallo til alle dere der ute! Denne uken har jeg et litt uvanlig dilemma jeg håper å få noen ærlige meninger om. Jeg har nemlig bestemt meg for å donere hele formuen min til veldedighet, og la meg bare si det rett ut: familien min er alt annet enn fornøyd med avgjørelsen min.
La meg starte med å forklare hvorfor jeg har tatt denne avgjørelsen. Gjennom livet har jeg lært at materiell rikdom sjelden gir varig lykke. Man kan kjøpe en flott bil, et stort hus, kanskje til og med en ferie til en eksotisk destinasjon, men hva så? For meg er den ekte gleden å vite at jeg kan gjøre en reell forskjell i andres liv, de som virkelig trenger det. Jeg vil ikke bare passivt håpe at verden skal bli et bedre sted; jeg vil være en aktiv deltaker i å få det til å skje.
Men det ser ikke familien min ut til å forstå. De hevder at jeg opptrer mindre ansvarlig, og de er redde for hva som vil skje når jeg selv går gjennom tøffere tider. De argumenterer frenatisk med at det er bedre å bruke midlene på dem som står meg nærmest, til de som angivelig «er i mitt liv hver dag». Har jeg stjålet fra dem gleden av å arve penger? De er mer opptatt av å sikre egen fremtid enn å forstå hva jeg prøver å oppnå.
I diskusjoner rundt middagsbordet blir jeg møtt med hard kritikk og til og med sinne. De mener jeg svikter dem, at jeg som mor og bestemor burde prioritere familien. Men hvorfor skal jeg føle meg skyldig for å ville utgjøre en forskjell? Ja, selvfølgelig er jeg glad i de. Men kjærlighet til de nærmeste trenger ikke være i motsetning til kjærlighet til verden!
Det skulle vært et eget fag i skolen: Materiell overflod øker ikke menneskelig verdi! Jeg frykter at vi blir mer og mer et samfunn av individualister som glemmer at vi alle er avhengige av hverandre. Det får meg til å tenke at min beslutning kanskje også er et opprør, et forsøk på å minne både familien min og mange andre at vi er her på kloden i fellesskap.
Kanskje noen av dere mener at jeg tar feil, og at jeg svikter barna mine ved ikke å la dem arve en større pengesum. Kanskje det er riktig å tro at man først og fremst skal se etter seg selv og sine. Men jeg kan ikke hjelpe for det, jeg føler bare at hvis vi alle gir bare litt mer, kan vi løse så mange av de utfordringene vi står overfor. Og da er det virkelig liten vits i å ha penger på konto bare for egne fordelers skyld.
Vel, der har dere min situasjon. Kanskje jeg er litt egoistisk, likevel? Eller modig? Jeg vet ikke. Jeg vet bare jeg vil hjelpe der det trengs. Del gjerne tankene deres. Hva ville dere gjort? Dele, spare, eller kanskje finne en balanse jeg ikke har oppdaget ennå?
Hilsen Solveig
