Altså, nå må jeg få sagt det: Jeg orker ikke lytte til endeløse historier om venners barnebarn lenger. Det er som om hver eneste venninne jeg har, nå tror at deres barnebarn er det mest fascinerende skapningen som vandrer på denne jord. La oss være ærlige her, er det egentlig så spennende å høre om disse smårollingene?
Jeg kan godt forstå at man er stolt av barnebarna sine, men ærlig talt, hvor mange ganger kan man egentlig høre om lille Petter sine første skritt, eller hvor utrolig flinke disse ungene er til å si «mamma» og «pappa»? Det blir rett og slett for mange detaljer. Jeg sier ikke at jeg aldri vil høre om de – men det hadde vært fint med litt variasjon i samtaleemnene.
Det som provoserer meg er at det å høre om barnebarnene alltid skal være en ensidig glede. Om jeg ytrer antydningen til at jeg ikke er så begeistret for barn generelt, blir jeg møtt med blikk som om jeg er et monster. Og Gud forby jeg faktisk skulle si rett ut at jeg synes ungene er kjedelige!
Det virker som om det er en uskreven regel at når man når en viss alder, så skal man elske å bade i barnebarnsbedåring. Jeg er på ingen måte et barneløst troll som sitter i et tårn og hater små mennesker, men det faller nå naturlig for meg å interessere meg mer for voksne samtaleemner.
Jeg kunne tenke meg å høre litt mer om hva vennene mine driver med, hvilke bøker de leser eller hvilke reiser de planlegger, i stedet for at alt skal handle om familiens nyeste tilskudd. Jeg lengter etter samtalene der vi faktisk snakker om ting som ikke har med bleier og barnetilvenning å gjøre.
Kanskje dette bare er et fase jeg går gjennom, kanskje blir jeg selv den som en dag sitter og brenner inne etter å vise bilder av barnebarnet mitt til alle som bryr seg (og ikke bryr seg) om det. Men akkurat nå må jeg få lov å si at jeg helst skulle hatt en pause.
Er jeg virkelig den eneste som føler at vi blander dagliglivet litt vel mye med detaljer fra skoleaktiviteter, tegninger og bekymringer om hva lille Martine har på seg til karnevalet?
La oss ta en kaffe der vi snakker om noe annet enn barnebarns detaljerte trivsel, hva om vi tok en tur på kino og så noe som ikke involverer animerte figurer? Jeg vil gjerne gjenoppleve følelsen av å ha samtaler som inspirerer og utfordrer uten at de avsluttes av bilder av en unge smurt inn fra topp til tå i grøt.
Det hadde vært en befrielse å snakke om noe annet enn disse smårollingene neste gang vi treffes. Kanskje prate om noe som ikke har med barn å gjøre overhodet. Jeg håper jeg ikke blir korsfestet for å si det rett ut, men det er bare slik jeg føler det, akkurat nå.
Hilsen, Berit
