Ikke misforstå meg, jeg elsker familien min. Jeg kan ikke forestille meg et liv uten min snille mann og de nydelige barna våre. Men noen ganger, spesielt på de stille kveldene når alle endelig sover, tar jeg meg selv i å drømme tilbake til livet før alt dette. Før mann, barn, og alt ansvaret som følger med. Da livet var enkelt, og jeg følte meg fri.
Det er ikke det at jeg vil bytte det jeg har nå. Men jeg savner likevel de dagene hvor den største bekymringen min var hva jeg skulle gjøre på en fredag kveld. Jeg kunne spontant dra på en reise, gå ut og møte venner uten å måtte planlegge det uker i forveien, eller sove til langt ut på dagen uten at noen små barn krever oppmerksomheten min.
Før jeg giftet meg, hadde jeg også en jobb jeg elsket. Jeg satt meg mål og jobbet mot dem. Nå virker det som om den eneste ambisjonen jeg har, er å få gulvet støvsugd eller lage en middag som alle faktisk spiser. Hvor ble det av den gamle meg som brukte tid på seg selv, som kunne være egoistisk uten å ha dårlig samvittighet?
I løpet av de årene jeg har vært i denne rollen, har jeg altfor ofte glemt å ta vare på meg selv. Spør hvem som helst; ingen har tid til seg selv lenger når man har småbarn. Jeg savner å ha tid til en treningsøkt uten å måtte klemme det inn når barna sover eller til nød sette dem foran en skjerm for noen minutter ro.
Og så var det vennene mine. De er fortsatt der, men ting er ikke det samme. Plutselig er det ikke enkelt å møtes etter jobb for kaffe eller en drink. Nå må alt koordineres, både med mannen min og med den venninnen som også har barn. Det er som om hele livet har blitt en stor kalenderbrikke.
Så ja, innimellom tenker jeg på det gamle livet mitt med lengsel. Et liv hvor jeg kunne leve for meg selv, uten alle forpliktelsene og det konstante ansvaret som følger med å ha en familie. Jeg vet at mange synes at dette er en utakknemlig tanke, og kanskje er det det. Men jeg tror det er viktig å kunne anerkjenne at man savner visse aspekter av et tidligere liv. Det betyr ikke at jeg ikke elsker livet mitt nå – det handler mer om å huske at jeg en gang var noen andre også.
Noen ganger skulle jeg ønske at det var mer akseptabelt å si høyt at man savner friheten man en gang hadde, uten å bli merket som en dårlig ektefelle eller mamma. Er det ikke plass til begge deler? Litt nostalgi over fortiden, samtidig som man setter pris på nåtiden?
Jeg vet at jeg ikke er alene om å ha disse tankene, og kanskje er det på tide at vi mødre og fedre snakker litt mer åpent om dem. Det er lov å savne friheten man hadde før, samtidig som man omfavner livet man har valgt.
Med vennlig hilsen,
Anne
