Jeg må bare si det rett ut. Hvorfor i all verden prioriterer foreldrene mine å bruke penger på ny bil og en fancy bobil i stedet for å hjelpe sine egne barn med litt økonomisk støtte? Det er ikke som om vi har bedt om gull og grønne skoger, men litt hjelp til boligkjøpet hadde vært fint. For ikke å snakke om studielån som hoper seg opp. Vi lever i en verden der det blir stadig vanskeligere å trå ut i voksenlivet. Det er jo helt normalt at foreldre gir barna en sjanse til å starte opp med litt støttestøtte.
Jeg har alltid trodd at foreldre ønsker det beste for barna sine og vil hjelpe oss å få et godt liv. Men her sitter jeg med et fjell av studielån, høye boligpriser og en usikker fremtid foran meg, mens foreldrene mine nyter livet på veien i en splitter ny bobil. Jeg trodde vi var en familie som skulle støtte hverandre, men tydeligvis har de andre prioriteringer.
Selvfølgelig må de få lov til å bruke pengene de har tjent, men går det ikke an å tenke litt langsiktig? En bil har jo ikke en gang samme verdi etter noen år. Den tapper bare penger og synker i verdi! De kunne i det minste sett på dette som en investering i familien. Vi er tross alt fremtiden, og det er vi som skal ta vare på dem når de blir eldre, ikke motsatt.
Noen vil sikkert si at jeg er utakknemlig og urealistisk. Men ærlig talt, dette er en generasjon som vokste opp i en annen tid, med helt andre økonomiske forutsetninger. De har kjøpt hus og bil for en slikk og ingenting, mens vi knapt nok får lån i banken. Hele livet vårt har vi lært om viktigheten av familien, men når det kommer til stykket, virker det som lommeboka deres er eneste familie.
Kanskje handler dette om en feilaktig forventning? Hvis vi ikke kan regne med litt hjelp fra familien, hvem skal vi da stole på? Jeg mener ikke at jeg ikke er glad for at foreldrene mine kan nyte livet. Det er strålende. Men litt forståelse for den økonomiske virkeligheten vi unge står i i dag, hadde vært på sin plass.
Så, hvorfor kunne de ikke i stedet spart litt til oss, rett og slett? For, når de blir gamle og trenger hjelp, vil ikke jeg kunne støtte dem fullt ut fra et lite hybelrom i kjellerleiligheten min. Kanskje jeg er usympatisk. Men helt ærlig, en investering i oss nå, kan bety at vi har råd til å gi dem en bedre hverdag på sine eldre dager også.
Så til alle foreldre der ute – når dere drømmer om å cruise nedover Europa i ny bobil, kanskje tenk over hvor dere satt igjen barna deres. Vi trenger litt støtte fra dere. Og til syvende og sist, hadde det ikke vært koseligere å ta med familien på en tur i den bobiler, i stedet for å ha den kun for egen fornøyelse?
Marie
