Nå er det på tide å si det høyt: Jeg orker ikke mer hytteferier. Det er jo blitt en slags uskreven regel at nordmenn skal like hytteliv, men jeg klarer ikke å finne sjarmen med det. Så snart våren kryper inn over landet, stimler folk sammen i bilene sine, lastet til randen med mat, drikke og bagasje, for å mouser seg inn på et eller annet avsidesliggende sted, ofte uten strøm og vann. Jeg mener, hvem vil med viten og vilje si nei takk til hotellfrokost og roomservice?!
Kall meg gjerne en bortskjemt byjente, men jeg trives best der jeg slipper å kjempe mot maur i sukkerboksen og våkner midt på natten på vei til et iskalde utedo. Jeg vil ha et hotellrom med myk madrass, en bassengkant jeg kan daffe ved, og en mini-bar som jeg kan le siste finstasen av meg selv når jeg sjekker ut regningen. Hvis jeg skal ha ferie, vil jeg ha det deilig – ikke primitive «tilbake-til-naturen»-rabalder. Jeg er for komfort. Og hva galt er det med det?
Misforstå meg rett: Jeg har prøvd. Møkk under neglene, fiske turer som aldri gir fangst, og grusom egeninnsats for å varme en hytte med et knippe vedkubber jeg aldri får fyr på. Vi har jo alle blitt tutet ørene fulle med idylliske hyttefortellinger fra barndommen, men hvor sannferdig er egentlig disse fremstillingene? Jeg har slitt i årevis med å late som om fjellturer i regn og svidd pølse på bål er min greie. Det er det ikke.
Jeg vil bli servert, ikke stå for oppvasken etter hver bidige måltid. Jeg er lei av å lese hyttebokas evige liste av gjester som skryter av hvor flott utsikten er – joda, den er jo fin, men den samme utsikten kan nytes med et glass champagne fra en balkong på et hotell i utlandet også. Og da gjerne med tilgang til spa og kokker som lager bedre middag enn mine stakkars forsøk på en hellegrillet ørret på feriegrillen.
Jeg kan forstå at noen trives med dette. De går alle oppoverbakker i strå og busk, glade for å se en meitemark eller to, før de forsvinner inn til sine nærmest monastiske, spartanske hytter. Men for meg er dette et slit jeg knapt makter å mestre. Hvorfor skal vi til stadighet hylle det enkle liv, når vi har så mange muligheter til å gjøre det lett for oss? Livet er kort, og jeg har ikke tenner igjen til å gnage pinnebrød mens jeg stapper ullsokker nedi gummistøvler mens regnet øser ned.
Så hva blir det til, kjære hytteelskende Norge? Kan vi være ærlige et enste øyeblikk? Ha oss en god latter, og kanskje innse at ikke alle er kuttet ut for hyttelivet? Noen av oss trenger bassengkanten, paraplydrinken og muligheten til å trykke på en knapp når vi vil ha frokost levert på rommet. Det føles ikke merkelig for meg. Faktisk, det føles helt riktig og godt.
Det er ingen synd å ville ha det behagelig når ferien er der. Jeg sier bare; hvert sitt valg, men mitt er klart utenfor hytten!
Marte
