Det er ikke lenge siden vi opplevde det mest absurde og urettferdige tiltaket noen kan sette i gang mot en familie. Mens jeg satt i sofaen og i all ro drakk morgenkaffen min, fikk jeg en telefon fra barnevernet. Naboen vår hadde ringt dem med en haug av falske anklager.
Jeg fatter ikke hvor noen får ånden fra til å blande seg så fryktelig i andres liv. Greit nok at unger kan bråke litt i ny og ne, men å overdrive sånn at man sier det er omsorgssvikt? Det er langt over grensen. Jeg vet ikke om det er en personlig vendetta mot oss eller bare et ønske om å skape drama – men nå er vi tvunget til å gå gjennom hele denne pinlige prosessen.
Vi bor i et helt ok nabolag der alle stort sett hilser høflig på hverandre. Vi prøver alltid å gjøre vårt for å leve fredelig i gata, men denne episoden har virkelig satt meg ut. Å få barnevernet inn i hjemmet sitt er ikke noe jeg unner min verste fiende – og her snakker vi om folk som lever etter mottoet «Snik, klag, og ring om du ser en mulighet til å ødelegge for andre».
Selvfølgelig møtte vi opp i møtet med barnevernet. Det er klart vi ikke hadde noe å skjule, men det sa de også i telefonen at vi måtte vise at vi var åpne og samarbeidsvillige. Barnevernet var profesjonelle, men følelsen av å bli mistenkeliggjort sitter dypt. Jeg tenker på barna mine, som kanskje kan skjønne mer enn vi tror. Hva skjer med tilliten deres når de ser at myndighetene blir involvert i livet vårt på grunn av tomt snakk?
Vi er ikke perfekte, men hvem er egentlig det? Jeg blir forbannet når jeg tenker på hvordan vi nå sitter i en situasjon der vi må bruke tid og krefter på å forklare oss. Tid som kunne vært brukt på noe langt mer produktivt, som å være ute og nyte fritiden sammen med ungene våre. Da blir det virkelig trist å tenke på at noen kan være så bitre at de tar til slike metoder.
Det verste av alt er at folk nå ser på oss, snakker kanskje bak vår rygg, og lurer på hvem vi egentlig er. Alt på grunn av en misfornøyd nabo med for mye fritid og en bitter innstilling til livet. Jeg håper virkelig vår lille historie kan være en vekker for andre. Før man setter i gang med slike drastiske tiltak, bør man virkelig tenke seg om to ganger. Er det av ekte bekymring, eller er det bare et behov for å skape kvalm?
Tenk på hva dere utsetter andre for før dere tar den hersens telefonen og setter i gang en kjedereaksjon som kan ødelegge for en hel familie. I vår situasjon er det mildt sagt ikke til å leve med, og jeg håper virkelig folk vil tenke seg om før de handler så hensynsløst i fremtiden.
Med frustrasjon,
Eva
