Vi lever i en tid hvor rettigheter er den hellige gral. Hver eneste dag leser vi historier om hvordan mennesker kjemper for sine rettigheter – enten det er i arbeidslivet, helsetjenester eller i utdanning. Misforstå meg rett, rettigheter er viktige. Men la oss ikke glemme at samfunnet også er bygget på plikter.
Det virker som om vi har glemt at et velfungerende samfunn hviler på en felles forståelse av både rettigheter og plikter. Dessverre ser det ut til at bekvemmelighet og personlig frihet får alt fokuset, mens vi hever knapt et øyenbryn over pliktene våre.
Når noen velger å ikke stå opp og delta i arbeidslivet, forventer de likevel at samfunnet skal støtte dem uten å stille noen krav. Er det riktig? Jeg mener nei. Vi har et sosialt sikkerhetsnett her i Norge, noe vi absolutt skal være takknemlige for. Men skal det virkelig være en hvilepute?
Utdanning er et annet eksempel hvor denne ubalansen kommer til syne. Når barn og unge får tilrettelagte løsninger uten krav om jevn innsats eller oppmøte, hva slags signaler sender vi da? At krav er noe man kan velge bort når det passer?
Det er heller ikke uvanlig å høre om dem som klager over skattenivået i Norge, men samtidig nyter godt av den gratis velferden vår. Hvordan går det opp? Hvis ingen ønsker å bidra, hva står vi igjen med da?
Jeg er klar over at ikke alle har det lett. Noen er rammet av sykdom, noen av arbeidsledighet. Diskusjonen er ikke om å nekte hjelp til de som virkelig trenger det. Jeg snakker om dem som rett og slett ikke gidder å bidra, men fortsatt vil høste av fellesskapets goder.
På arbeidsplassen er det heller ikke uvanlig å se folk nøle med å gi det lille ekstra, men forventer lønnsøkninger og forfremmelser. Hvor er stoltheten i arbeidet, ønsket om å bidra til noe større enn seg selv? Når ble det «feil» å forvente innsats?
Dette er ikke et angrep på dem som er i vanskelige livssituasjoner. Dette er et rop om bedre balanse mellom rettigheter vi får, og pliktene vi plikter å utføre. For uten denne balansen risikerer vi å kollapse hele strukturen som har gitt oss friheten vi setter så høyt.
Så, hva med å dra utfordringen tilbake? Hva med å gjeninnføre en forståelse for at et samfunn – et godt samfunn – hviler på et fundament av både rettigheter og plikter?
La oss jobbe mot et samfunn hvor vi alle, ung som gammel, syk som frisk, tar ansvar for vår del av børden. Bare da kan vi sikre at rettighetene vi er så stolte av, vil bestå for kommende generasjoner.
Hilsen Kari
