Det er med et tungt hjerte jeg setter meg ned for å skrive dette, men jeg trenger å dele historien om hva som har skjedd med arven vår. Kanskje det kan være en advarsel for andre eller kanskje jeg bare håper på litt sympati. Jeg vet ikke helt.
Fra da jeg var liten, har pappa alltid fortalt oss at vi skulle få arven etter besteforeldrene våre en dag. Det var et lite, men meningsfullt beløp som skulle gå til å hjelpe oss med viktige ting i livet, som å kjøpe vårt første hjem eller få en utdannelse. Vi har alltid sett på det som en fremtidig sikkerhet, en slags økonomisk støtte som kunne gi oss et lite pusterom når vi virkelig trengte det.
Så, for noen år tilbake reiste pappa ofte til Thailand. Jeg tenkte ikke så mye over det. Kanskje han ville ha litt ferie og opplevelse? Men så kom nyheten om at han hadde fått seg en kjæreste der nede. Igjen, jeg tenkte ikke så mye på det heller. Kanskje han fortjente litt kjærlighet han også etter at mamma forlot oss.
Men det som fulgte, hadde jeg aldri sett for meg i mine villeste drømmer. Forrige sommer fikk jeg vite at pappa hadde tatt hele arven fra mine besteforeldre og brukt den til å bygge hus til kjæresten sin i Thailand. Et hus! Det er vanskelig å sette ord på hvor sviktet jeg følte meg. Dette er penger som skulle gi oss en start på voksenlivet, myster den nå på et liv i et fjernt land. Hvordan kunne han gjøre dette mot oss?
For meg er dette en tydelig svikt i alt han lovet oss. Her har vi gått og gledet oss til en fremtid med litt mindre økonomisk stress, og så blir alle våre håp og drømmer kastet bort på en ukjent kvinne han knapt hadde kjent i en håndfull år. Det er klart jeg ønsker pappa det beste i livet, men hva med oss? Hva med de barna han har, som har vært der for ham gjennom tykt og tynt?
Det verste er at pappa uttrykker null anger. Han forsvarer seg med at han har rett til å gjøre hva han vil med pengene sine. Men er det virkelig så enkelt? Når man har lovet sine barn noe så betydelig, bør det ikke følges opp?
Hele familien er splittet nå. Min bror vil aldri snakke med pappa igjen, og jeg frykter for hva det vil gjøre med oss i fremtiden. Hvordan går vi videre som familie når man føler seg så sviktet? Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at vi må få en slags avslutning på dette, men hvordan ser den ut?
Jeg håper pappa leser dette og kanskje forstår hvordan vi føler oss. Det er ikke for sent å gjøre det godt igjen. Vi er ikke sinte fordi han fant noen å være glad i. Vi er sinte fordi han brøt et løfte som betydde så mye for oss.
Kanskje tiden kan lege alle sår, men akkurat nå ser jeg ingen løsning. Jeg ønsker bare at ting kunne ha vært annerledes. Kanskje vi kan finne en vei sammen som familie, eller kanskje dette bare er slutten.
Hilsen, Kari
