Jeg har aldri vært en person som skriver leserbrev eller klager åpent, men nå er jeg nødt til å lufte følelsene mine. Min far har fått seg ny kjæreste, og ærlig talt er det vel og bra. Han har rett til å være glad igjen etter bruddet med mamma. Men det som virkelig plager meg, er at den nye dama hans har flyttet inn og kastet ut alle mammas ting.
Jeg skjønner at det sr behov for en ny start, men dette føles hensynsløst. Jeg ser ingen respekt for det livet pappa og mamma bygget sammen i over 20 år. Det var vårt hjem, fylt med minner og gjenstander som har betydning for meg og min søster. Men nå er det som om en tornado har sveipet forbi, og alt er borte. Møbler, bilder og til og med mammas gamle gryter er erstattet med nye, moderne ting. Ting som ikke har noen historie for oss.
Kanskje er det barnslig av meg, kanskje burde jeg ikke bry meg så mye om materielle ting. Men dette er ikke bare ting. Det er symboler på vår familie, på min oppvekst og det livet jeg har hatt. Nå er foreldrenes esker med minner stablet i garasjen som om de venter på å bli kastet på dynga.
Pappas nye kjæreste oppfører seg som hun eier huset. Hun har flyttet inn med egne meninger om alt fra veggfarger til hvordan stoler bør stå. Jeg føler meg fremmed i mitt eget barndomshjem. Huset ser ikke lenger ut som vårt barn, men mer som et utstillingsrom fra et boligmagasin. Jeg trenger å puste inn fortiden en gang i blant, men nå er all luft borte.
Selv om jeg sa til pappa hvordan jeg følte det, endret han ikke mening. «Vi må jo skape noe nytt,» sa han. Men det føles ikke som et sted å bygge noe nytt, det føles som en erstatning. En ny start trenger ikke å bety å slette fortiden. Jeg ønsker bare at de kunne ha beholdt noen av de tingene som minner oss om mamma. Kanskje en gammeldags vase eller et bilde eller to? Det er vel ikke så urimelig å be om?
Jeg vil ikke være den slemme stedatteren som ikke aksepterer utvikling. Jeg ønsker bare at pappa og den nye kjæresten hadde litt mer respekt for vårt tidligere livs minner. Er det så mye å be om at mamma får beholde sin plass i huset gjennom noen få gjenstander?
De fleste sier jeg må venne meg til det, og at dette er livets gang. Men ærlig talt, burde det virkelig være så enkelt å slette spor etter et liv sammen? Uansett hva andre sier, for meg er dette alt annet enn lett.
Hilsen,
Kari
