Kjære lesere, jeg trenger virkelig å lufte ut litt frustrasjon! Noe sier meg at jeg neppe er alene om dette problemet, og kanskje kan noen av dere gi meg noen kloke råd, eller til og med fortelle meg at jeg ikke overreagerer!
Det begynte da jeg og mannen min bestemte oss for å kjøpe en hytte for to år siden. Vi har lagt ned både tid, penger og kjærlighet i dette stedet. Tanken var at det skulle være vårt fristed, et sted hvor vi kan trekke oss tilbake og nyte litt ro og fred med barna.
Til å begynne med gikk alt greit, men så begynte svigermor å legge seg opp i alt mulig. Hun ville bestemme hvilken sofa vi skulle ha, og var fullt bestemt på at vi skulle male hytta i en annen farge. Ok, greit, jeg tenkte at hun kanskje bare var litt ivrig.
Men det var da hun under en familiesammenkomst kom med en uttalelse om at hun skulle bruke hytta både sommer og påske, uten å en gang spørre oss først, at blodet begynte å koke. Det går omtrent ikke en helg uten at hun dukker opp uanmeldt eller sender meldinger om at hun planlegger å ta med venninner dit.
Jeg kan telle på én hånd hvor mange ganger vi har hatt hytta for oss selv siden vi kjøpte den. Og la oss ikke glemme at svigermor ikke har brukt en krone på verken kjøp eller oppussing. Det er vi som betaler alle utgifter, men allikevel ser hun ut til å tro at eierskap fungerer etter prinsippet «hva som er ditt, er mitt».
Ikke misforstå, jeg vil også at hun skal kunne bruke stedet. Det er jo hyggelig å dele det med familien. Poenget er at vi som faktisk eier og betaler for hytta kanskje burde ha litt mer å si om hvordan den brukes? Jeg forventer ikke all verdens takknemlighet, men litt anerkjennelse og respekt hadde vært fint.
Her sitter jeg altså, og prøver å finne en måte å ta bruddet opp med mannen min (som, forresten, er fullstendig passiv i saken). Jeg vil ikke trigge noen konflikter, men jeg har nå fått nok av å gå rundt og føle at jeg blir tråkket på. Må jeg virkelig ha regelrett krangel bare for å få nyte vår egen hytte?
Kan noen fortelle meg om jeg reagerer urimelig, eller om jeg faktisk har grunn til å ta en prat med mannen min og sette noen klare grenser? Jeg mister snart motet, folkens!
Hilsen,
Ingrid
