Jeg har en venninne som jeg egentlig har vært glad i i mange år. Vi har hatt det mye moro sammen, og jeg trodde vi virkelig satte pris på vennskapet vårt. Men den siste tiden har jeg begynt å merke et mønster som gjør meg både skuffet og egentlig litt forbannet.
Det virker som om jeg kun er venn når det passer henne, spesielt når hun trenger hjelp. Når hun spør om jeg kan være barnevakt for ungene hennes fordi hun har fått billetter til en eller annen konsert, eller når hun trenger hjelp til å flytte for femte gangen på et par år, da er det meg hun ringer. Da husker hun på å ta kontakt, spør hvordan det går, og planlegger til og med en liten «jentekveld» i forkant for å smøre gode relasjoner.
Men ellers? Jeg kan ikke huske sist gang hun tok initiativ til å gjøre noe hyggelig sammen, bare fordi vi er venner. Det er som om hun bare forsvinner når hun ikke har noe praktisk utbytte av meg. Det får meg til å føle meg som en eller annen tjenestegiver, og ikke en ekte venn hun bryr seg om.
Begynner å bli lei av å være den som alltid skal stille opp uten å få noe igjen. Jeg klarer ikke å fri meg fra følelsen av at hun utnytter meg. Vennskap handler vel om å være der for hverandre, både i gode og dårlige tider? Men her sitter jeg, og det virker som om jeg bare blir en venn når det passer henne. Er det rart jeg er frustrert?
Jeg har begynt å tenke på om det er jeg som må si ifra. Kanskje hun ikke skjønner det selv? Men hvorfor skal det alltid kreve en konfrontasjon for at folk skal forstå noe så grunnleggende som gjensidig respekt og omtanke? Det bør jo være opplagt.
Har noen av dere vært i samme situasjon? Hva skal man gjøre når man begynner å føle seg som den eneste som bryr seg i et vennskap? Jeg føler meg fanget i en situasjon der jeg enten må ta opp noe ubehagelig eller bare akseptere at ting er som de er. Helt ærlig, så vet jeg ikke hva løsningen er.
Det er ikke det at jeg ikke vil være en venn man kan stole på, misforstå meg rett. Men litt merkelig er det at vennskapet må oppdateres hver gang hun trenger noe av meg. Kanskje er det på tide å si stopp. Kanskje er det på tide at hun hører fra meg at nok er nok.
For når det virkelig gjelder, så ønsker jeg meg venner som også stiller opp for meg – uten at de har en skjult agenda.
Kjenner du noen sånne? Eller, enda verre, er du den personen selv?
Med vennlig hilsen,
Karin
