I dagens samfunn er det visst blitt mer moderne å miste den menneskelige kontakten og skylde på at man er «opptatt» hele tiden. For noen måneder siden sluttet min egen sønn og svigerdatter å komme på besøk med barnebarnet mitt. Og hvorfor? Fordi svigerdatteren min er en energityv som konstant setter stokken i hjulene for meg. Jeg har ingenting til overs for denne moderne «karrierekvinnen» som til enhver tid påstår at hun er for travel!
Jeg er en eldre, norsk dame som har vært vitne til at familien alltid har vært en viktig del av livet, og at man skal stille opp for hverandre. Det har alltid vært slik vi er som folk, men nå virker det som om alt jeg trodde Norge stod for, blir snudd på hodet. Jeg har alltid vært stolt av å være bestemoren som stiller opp, beriker barnebarnas liv med gode minner, og er der når foreldrene trenger en pause. Men nå får jeg knapt et bilde på Facebook.
Det gjorde meg sint og frustrert, for ikke å nevne sorgen det har brakt meg. Jeg sitter ofte og tenker på det jeg går glipp av – de små tingene, som å ta barnebarnet mitt med ut på en tur i skogen, bake boller eller bare sitte og lese bøker sammen. Nå virker det som den digitale verdenen er det eneste båndet jeg har til dem. Bildet av et smilende barnebarn på sosiale medier er det nærmeste jeg kommer til å være en del av livet deres.
Forventningene i dag ser ut til å være at alle skal ha karriere, og at gamle mormor får klare seg selv. Kanskje er det på tide at vi begynner å verdsette det som virkelig betyr noe her i livet. Jeg skjønner at hun liker å arbeide, men skal det virkelig gå på bekostning av den nære familiekontakten? Er det urimelig av meg å ønske å se barnebarnet mitt vokse opp og være en aktiv del av livet deres? Er det så galt å ønske litt mer enn et kaldt nettbrett å kikke på?
Noen vil kanskje si at jeg burde ha prøvd å kommunisere mer, men hvor lett er det å kommunisere med noen som alltid har et unnskyldning på lur? Nei, sannheten er at jeg har prøvd, men det er alltid noe viktigere å gjøre enn å ta seg tid til et besøk. Arbeid, møter, sosiale forpliktelser – alt annet enn å la meg få oppleve det sterke båndet til mitt barnebarn.
Så spør jeg deg der ute: Hvem sitt ansvar er det å sikre den gode kontakten mellom barn og besteforeldre? Jeg mener at foreldre har en plikt her, mens noen ser ut til å mene at besteforeldrene bare bør innrette seg etter hva foreldrene har tid til. Er dette virkelig den moderne måten å leve på?
Vi trenger diskusjoner rundt dette. Kanskje er jeg gammeldags, kanskje har jeg rett. Det vil bare tiden vise. Men jeg nekter å tro at jeg er alene om denne følelsen av å bli skjøvet til side på grunn av en travel hverdag. Når ble det så feil å ønske seg mer?
Hilsen Erna
