Altså, nå må jeg bare få si det. Jeg er så lei av å høre og lese om mammaer som konstant klager over hvor slitsomt det er å ha barn. Hallo, hvem var det som bestemte seg for å få barn i utgangspunktet? Jo, det var dere! Det er ingen som tvang dere til å bli gravide. Dere tok et valg, et ganske stort valg, faktisk. Så hvorfor sitter dere nå og sutrer over alle utfordringene det medfører?
Ja, jeg skjønner at det kan være krevende å ha småbarn i hus med våkenetter, bæsjebleier og skrubbsår. Men var det ikke nettopp dette dere forventet dere da dere tok steget inn i foreldrelivet? Det er som å melde seg på et maraton og klage over at man må løpe langt. Du visste jo hva du signerte deg opp for!
Og er det egentlig så vanskelig som dere skal ha det til? Vi lever i en tid med all verdens hjelpemidler og ressurser. Vi har barnehager, foreldrekurs, helsestasjoner og en rekke informasjon tilgjengelig på nettet. Vår tids mammaer har tross alt flere støtteapparater enn noen gang tidligere i historien. Kanskje er det på tide å takke litt for denne hjelpen. Være litt takknemlige for all den innsatsen samfunnet legger i å gjøre livet som forelder enklere. Tross alt er det jo også vårt valg. Det er ikke min oppgave som medborger å høre på uendelige klager over alle valgene dere har tatt.
Og hvis barnet faktisk er så krevende som dere sier, så er det vel bare å hive inn håndkleet og ta imot all den hjelpen som finnes. Få bestemor til å komme og avlaste eller spør en venn om å passe barna en kveld. Del ansvaret med partneren din, eller hva med å bare roe ned litt når de sovner? Men nei da, istedenfor er det som om sutringen blir en livsstil der alt handler om hvor slitne dere er.
Barnet har også en far, bare så det er nevnt. Så hvorfor er det alltid mødrene som klager høyest? Er det kanskje fordi disse mammaene vil lage mer drama enn nødvendig? Jeg vet ikke, men det som er sikkert er at det alltid finnes en løsning. Så i stedet for å rope høyt med klagingen deres, hvorfor ikke gjøre noe konstruktivt med saken?
Noen av dere vil sikkert kalle meg usympatisk for å skrive dette. Greit for meg. Jeg er bare ærlig om mine tanker rundt dette emnet. Vi lever i en verden der ansvar ofte blir skjøvet bort. Ta mer ansvar for valgene du har gjort i livet ditt og slutt å gjøre deg selv til et offer!
En ting til. Jeg kan selvsagt forstå at det noen ganger kan være godt med en sympati-erkjennelse og en klapp på skulderen. Men når klagingen blir en konstant tilstand, mister man kanskje sympatien til dem rundt seg?
Se mulighetene i stedet for ulempene. Kanskje er det bedre å snu litt på tankegangen og tenke på alt det fantastisk med å ha barn. De små øyeblikkene av glede, kjærlighet og meningsfylt engasjement. Der, kanskje du til og med kan inspirere noen andre til å sette pris på livet med barn. Men du må først slutte med å brøle. Og det vil jeg si er det kraftigste virkemiddelet du har.
Hilsen Sara
