Det er sikkert mange der ute som synes jeg er hjerteløs, men jeg klarer ikke lenger å støtte familien min økonomisk. Jeg har jobbet hardt for å bygge min egen fremtid, og jeg synes det er urettferdig at jeg må betale for deres dårlige valg. Her er min historie.
Jeg vokste opp i en familie hvor penger alltid var et evig problem. Mine foreldre brukte penger som om det ikke var noen morgendag. Ferier til Syden og dyre merkeklær var alltid viktigere enn å spare til regninger, og å lære meg gode økonomiske vaner. Da jeg flyttet ut som attenåring, innså jeg fort at jeg hadde mye å lære om ansvarlig pengebruk.
Gjennom årene har jeg vært flink til å spare og investere i min egen fremtid. Men mens jeg har lært av min families feil, har ikke de endret seg. De har fortsatt å ta opp lån de ikke kan betale tilbake, og bruke penger på ting de absolutt ikke trenger. Og når inntektene ikke strekker til for dem, er jeg den første de ringer til for å be om hjelp.
Det har vært mange telefonsamtaler der jeg har blitt spurt om å betale for strømregningen deres, eller dekke kostnadene ved enda en sydentur. Til å begynne med hjalp jeg dem, men nå har jeg bestemt meg for at det er på tide å si nei.
Hvorfor skal jeg, som har jobbet hardt for å være ansvarlig, belønne dem for deres mangel på ansvarlighet? De er voksne mennesker som har hatt mer enn nok tid til å lære av sine feil. Jeg er lei av å være deres sikkerhetsnett.
Det er ikke min jobb å redde dem fra deres egen uansvarlighet. Gi dem penger føles heller ikke som virkelig å hjelpe dem. Kanskje de først må nå bunnen før de klarer å innse at de trenger å endre hvordan de forvalter pengebruken.
Jeg vet at mange av dere kanskje mener at man alltid bør stille opp for familien. Men hva med meg, kommer mitt behov noen gang først? Jeg vil leve mitt liv uten konstant bekymring over om jeg har nok til å dekke mine egne regninger, fordi jeg har brukt pengene på å hjelpe familien min ut av enda en knipe.
Så før dere dømmer meg for å være hjerteløs, sett dere inn i min situasjon. Det er lett for utenforstående å si at man alltid skal hjelpe, men det er jeg som må ta konsekvensene hver gang jeg sier ja.
Jeg håper flere kan forstå og erkjenne at noen ganger er det riktig å velge seg selv først. Jeg har fått nok av å være den evige støtten. Nå må familien min lære seg å ta ansvar for sine egne økonomiske valg.
Kanskje de vil våkne opp en dag og endelig forstå at man ikke kan leve på andre sin bekostning for evig. Inntil da, sier jeg nei.
Mvh,
Kari
