Vi har alle hørt om kvinner som forlater sine menn fordi de har vært utro eller på grunn av økonomiske vanskeligheter. Men hva med de av oss som rett og slett ikke orker at partneren vår ikke tar vare på seg selv lenger? Ja, jeg vet at det høres overfladisk ut, men la meg forklare.
Da jeg og mannen min giftet oss for ti år siden, var han kjekk, slank og full av selvtillit. Han hadde en livsgnist som kunne lyse opp et helt rom, og jeg var stolt av å være kona hans. Men i de siste årene har noe skjedd, og jeg kjenner ikke igjen mannen jeg giftet meg med. Han har begynt å legge på seg, mistet interessen for trening og spiser usunt til stadighet. Det er som om han har gitt opp hele seg selv.
Kanskje det verste er ikke vektøkningen i seg selv, men hva det symboliserer. Det er som en refleksjon av mangelen på innsats han legger inn i forholdet vårt. Vi har snakket om det. Tro meg, jeg har forsøkt å få ham til å forstå hvordan jeg føler det. Men hver gang ender det med at han sier «jeg skal gjøre noe med det», bare for at alt skal fortsette som før.
Jeg savner den mannen jeg en gang kjente og ble forelsket i. En mann som var aktiv, som elsket å være utendørs og som tok vare på både seg selv og vår felles fremtid. Nå sitter han mesteparten av tiden foran TV-en og klager over dagens politikk med chipsposen i fanget. Er det så fælt å ønske seg et liv der jeg faktisk føler tiltrekning til min egen mann igjen?
Kanskje er det jeg som er egoistisk. Kanskje burde jeg akseptere at folk forandrer seg. Men jeg har kommet til et punkt hvor jeg søker mer enn bare et vennskap med mannen min. Jeg ønsker å være stolt av ham, ha en partner som speiler verdiene jeg setter pris på: helse, disiplin og kjærlighet for livet.
Så nå står jeg ved en korsvei. Skal jeg fortsette å presse ham til å gjøre en innsats for både seg selv og oss, eller er det bedre å gå videre før bitterheten overtar hele forholdet? Jeg er for ung til å føle meg gammel i ekteskapet mitt. Jeg vil også ha en fremtid jeg kan glede meg til, med en partner som inspirerer meg i stedet for å dra meg ned.
Hvordan hadde du reagert? Er jeg en forferdelig person for å stille slike krav til partneren min? Jeg vil virkelig høre dine tanker, for akkurat nå føler jeg meg som en skurk for å sette ord på det som sikkert flere tenker der ute.
Eirin
