Det er rart hvordan økonomi kan forandre et vennskap. Jeg har vært bestevenn med Anne siden vi var barn, men nå virker det nesten som om hun ikke tåler meg lenger. Alt begynte for noen år siden da jeg fikk en godt betalt jobb og økonomien min begynte å bedre seg. Mens jeg har jobbet hardt for å få meg en god jobb, har Anne slitt mer med å finne sin plass i arbeidslivet. Jeg prøvde alltid å være støttende, men det er som om hun ikke klarer å glede seg på mine vegne.
Vi pleide å være så sammensveiset, delte alt mulig, men nå merker jeg en avstand hver gang penger kommer opp i samtalen. Det begynte med småkommentarer om min nye bil eller ferier, men nå føles det som hun unngår meg bevisst. En gang rett før jul inviterte jeg henne på middag og foreslo at vi kunne dra til en litt finere restaurant for å feire det gamle vennskapet vårt. Hun avslo med en gang, med unnskyldningen at hun ikke hadde lyst til å føle seg «nedgradert» til min versjon av luksusgabfest.
Det knuste meg litt, ærlig talt. Jeg har absolutt ikke blitt en slik som kaster penger rundt eller skryter av hva jeg har råd til. Likevel er det som om Anne ser meg som en trussel nå. For eksempel, da vi ville dra til et spa i helgen, begynte hun å snakke om hvor materialistisk alt var. Det endte med at vi ikke dro, fordi jeg på den tiden ikke orket flere negative kommentarer kastet min vei.
Det føles som om hun antar at fordi jeg har mer penger, skal jeg prøve å gni det inn i hva hun har eller ikke har. Det er helt feil av henne. Jeg vil helt klart hjelpe henne om jeg kan, men det virker som hun har satt opp en mur. For å være ærlig, så gjør det meg ganske trist og skuffet. Det er som om vennskapet vårt har fått en skjevhet som ikke var der før, og jeg aner ikke hvordan jeg skal ordne opp i det.
Jeg har diskutert dette med mannen min flere ganger, og han sier jeg bør konfrontere henne, men jeg frykter at det bare vil forverre situasjonen. Problemet er at nå føler jeg aldri jeg kan snakke om vanlige ting lenger uten at snikende stikk kommer krypende fra hennes side. Vi er ikke tenåringer, vi er voksne kvinner, og jeg hadde håpet vi kunne være bedre enn dette.
Noen sier vennskap ikke er et konkurransespill, men det er tydeligvis ikke sant for alle. Hva skal jeg egentlig gjøre når min beste venn er blitt min største kritiker? Kanskje jeg skal holde meg unna henne og la det hele kjølne litt, men jeg savner den vennskapelige gleden vi engang hadde.
Hvis noen der ute har råd, vil jeg gjerne høre fra dere. Kanskje noen har opplevd noe lignende?
Hilsen Mona
