Hei alle sammen. Jeg vet dette kanskje er kontroversielt, men jeg kan ikke tie lenger. Jeg har alltid vært opptatt av sunnhet og trivsel, og det har mannen min også vært – inntil nylig. Jeg har aldri vurdert meg selv som overfladisk, men nå står jeg ved et veiskille som tvinger meg til å vurdere ekteskapet mitt.
Vi har alltid tilbragt mye tid sammen, trent, spist sunt, og holdt oss i god form. Det er klart det handler om helse, men også om å se bra ut for hverandre. Nå har mannen min, dessverre, begynt å legge på seg. Det startet vel for et par år siden da han fikk en stillesittende jobb, og han ble for sliten etter arbeid til å trene.
Jeg prøvde å støtte ham, foreslå aktiviteter vi kunne gjøre sammen, registrere oss på løpeturer og så videre, men han mistet helt motivasjonen. Jeg vil ikke stå og se på mens han fortsetter å legge på seg. Nå må jeg være ærlig: Jeg tenner ikke på ham lenger. Jeg savner den attraktive mannen jeg giftet meg med.
Folk vil kanskje dømme meg nå, men jeg mener at vi har en plikt overfor vår partner til å ta vare på oss selv – også fysisk. Det handler ikke bare om hvordan vi ser ut, men også om respekten for hverandre og forholdet. Jeg ønsker å føle meg stolt ved siden av mannen min, ikke bekymret for helsa hans.
Jeg vet at mange kanskje mener jeg burde akseptere ham som han er, men hvorfor må jeg det? Er det virkelig så forferdelig å ønske seg en partner som er i form og sunn? Det handler ikke om at jeg ikke elsker mannen min, men om behovet for at han tar vare på seg selv.
Vi har snakket om dette flere ganger, men han virker ikke interessert i å gjøre en endring. Jeg ser for meg hvordan fremtiden blir: Kanskje syk, kanskje død tidligere enn nødvendig fordi han rett og slett ikke brydde seg om sin egen helse? Er det noe jeg virkelig vil stå på sidelinjen og se på?
Selvfølgelig er ikke kjærlighet alene nok når man må leve med konsekvensene av en partner som ikke bryr seg om seg selv. Vi er begge unge nok til å gjøre noe med det, men hvem vet hvor lenge det varer før jeg rett og slett må velge meg selv og min egen lykke over å bo med en mann jeg så vidt kjenner igjen.
Jeg har alltid trodd at man kan komme gjennom det meste sammen i et ekteskap. Men nå lurer jeg på om denne uansvarlige livsstilen hans vil være det som driver en kile mellom oss som vi aldri klarer å overkomme.
Det triste er at vi hadde det så bra en gang, og jeg er så opprørt over at valgene hans kunne splitte oss. Men jeg har kommet til et punkt der jeg har satt en frist. Hvis han ikke viser vilje til å endre seg, vet jeg ikke om jeg kan bli i ekteskapet med ham. Jeg vet dere kanskje mener jeg er slem, men jeg må være rettferdig mot meg selv også.
Hilsen, Kine
