Jeg har aldri vært en person som trodde at såpeserier kunne speile virkeligheten min, men her sitter jeg – med hjertet i tusen biter etter at min beste venninne gjennom mange år sviktet meg på det groveste. Som i en dårlig Hollywood-film mistet jeg ikke bare min beste venn, men også min mann, alt i løpet av noen få måneders egoisme og svik fra deres side.
Vi delte alt, trodde jeg. Hun var den personen jeg kunne ringe midt på natta hvis alt føltes helt forferdelig, hun var den jeg lo så jeg fikk vondt i magen med. Vi har kjent hverandre siden videregående og hadde opplevd alle milepælene i livet sammen. Aldri i min villeste fantasi hadde jeg innbilt meg at hun skulle gå bak ryggen min på den måten hun gjorde, og med mannen min, av alle mennesker.
Det hele startet for noen måneder siden. Det var små ting, egentlig. En merkelig følelse i magen når jeg så dem sammen, et blikk for mye, en latter som virket litt for nervøs når jeg kom inn i rommet. Man skulle jo kanskje tro at man kjente igjen «den følelsen» umiddelbart, men jeg ville ikke tro det jeg innerst inne allerede visste. Det er så lett å være blind når det gjelder de man elsker, og i mitt tilfelle var det nærmest som å gå rundt med bind for øynene med vilje.
Det tok meg en stund før jeg konfronterte dem begge. Det krevde alt jeg hadde av mot og verdighet, tro meg. Jeg ventet til den vanlige filmkvelden vår, da det bare var vi tre. I stedet for å hente popcorn, som jeg pleide, spurte jeg dem rett ut hva som foregikk. Man kan vel si at stillheten som fulgte var det verste. Den var verre enn den mest grusomme krangelen, verre enn de forbanna tårene jeg hadde sett for meg i forkant.
Det fantes ingen ord for å beskrive skuffelsen, sinne og svik jeg følte der og da. At to av de viktigste personene i livet mitt hadde gått bak ryggen min på den måten, var utenkelig og helt ubegripelig. Jeg satt igjen med en følelse av ikke å være god nok, en følelse av at vennskapet vårt kanskje aldri hadde betydd like mye for henne som for meg. Alle minner vi har skapt sammen føles plutselig falske, som om ingenting av det egentlig betydde noe så lenge det endte slik.
Jeg har forstått at folk kan gjøre forferdelige ting i ren egoisme, men dette tok kaka. Kjærlighet kan være blind, men vennskap skal ikke være det. Noen sier at man etter hvert vil tilgi, spesielt når tiden leger sår. Men akkurat nå er jeg ikke sikker på om jeg noen gang vil kunne stole på noen igjen – hverken mann eller venninne.
Kanskje er dette noe jeg vil lære av, kanskje vil jeg en dag kunne se tilbake på dette som en form for lærdom. Men i dag sørger jeg bare over et vennskap og et ekteskap som tydeligvis betydde mer for meg enn for dem. Og til dere som mener at kjærlighet overvinner alt, jeg er uenig. Det jeg opplevde var ikke kjærlighet, men ren egoisme maskert som noe vakkert.
Anne
