Jeg vet at dette kommer til å skape reaksjoner, men jeg må bare få det ut. Jeg er en kvinne i førtiårene, med en mann som er mer opptatt av jobben sin enn av meg. Vi har to barn, og for all del, jeg elsker dem. Men noen ganger føler jeg at jeg har forsvunnet i livet mitt. Hvem er jeg egentlig, utenom en som vasker klær, lager middag og skyssar unger hit og dit?
Det er ikke det at mannen min er en dårlig person. Han jobber hardt for å gi oss et godt liv, men han er nesten aldri til stede. Vi prater knapt om annet enn hvem som skal hente i barnehagen eller hva som mangler i kjøleskapet. Jeg savner å føle meg sett, å føle meg som en kvinne, ikke bare mamma og hushjelp.
Så, for noen måneder siden, skjedde det noe. Jeg møtte en mann som fikk meg til å føle meg levende igjen. Det var ikke planlagt, men vi begynte å tilbringe tid sammen. Han ga meg oppmerksomhet, komplimenter, og fikk meg til å huske hva det betyr å være tiltrukket av noen – og å bli tiltrukket av. Jeg vet at mange vil kalle meg en egoist eller verre, men sannheten er at jeg føler meg som et helt menneske når jeg er med elskeren min. Det er som om jeg våknet etter å ha vært i dvale i årevis.
Jeg skjønner at folk vil dømme meg. «Hva med barna? Skadene som kan komme ut av dette?» tenker dere kanskje. Tro meg, jeg har tenkt på det. Jeg vil ikke at barna mine skal lide på grunn av mine handlinger, men samtidig vil jeg vise dem at alle mennesker, inkludert mødrene deres, har rett til lykke. De trenger ikke vokse opp og tro at det er greit å kaste bort sitt eget velvære for å holde fasaden i et forhold som egentlig ikke gir noe tilbake.
Selvfølgelig biter samvittigheten meg også. Tanken på å såre mannen min skremmer meg, men hva med å såre seg selv ved å gi opp på alt som gir deg glede? Livet er for kort til å være ulykkelig, spør du meg.
Dette leserbrevet er ikke skrevet for å få sympati, men kanskje for å gi en stemme til de andre som føler det samme. Jeg vet ikke hva fremtiden vil bringe, og jeg har fortsatt ikke funnet alle svarene. Kanskje jeg en dag må ta en avgjørelse som vil forandre alt. Men akkurat nå, nyter jeg de øyeblikkene av lidenskap og sjel som elskeren min gir meg.
Hva ville dere gjort om dere var i mine sko? Er jeg virkelig så uansvarlig som noen kanskje vil si, eller har jeg rett til å følge hjertet mitt?
Beste hilsen,
Lena
